Farlig nære å bli en dissende europudding

Lot du deg også fengsle av den bekmørke tidsreisen i den tyske serien «Dark»? Da har du kanskje også gledet deg til at serieskaperne skal følge opp. Den første sesongen av «1899» er dessverre en kaotisk skuffelse, men det finnes håp ute på det nattsvarte havet.

Et skip glir over det mørke Atlanterhavet. Kerberos er på vei fra London til New York, lastet med europeiske migranter. Midtveis plukker de opp signaler fra skipet Prometheus. Det i seg selv er ikke spesielt. Mystikken og spenningen oppstår fordi Prometheus har vært forsvunnet i fire måneder.

Når kaptein Eyk Larsen stiger om bord på Prometheus virker skipet tomt. Det eneste tegnet til liv gjemmer seg bak en låst skapdør. Der sitter taus guttunge med store øyne.

Snart begynner mystiske ting å skje på Kerberos. Har onde makter rensket bort menneskene på Prometheus? Noen av fyrbøterne snakker om en stor ulv som har spist alle. Eller har menneskene drept hverandre? Snart begynner alle – fra kaptein og førsteklassepassasjerer via fyrbøtere og fattige utvandrere – å oppføre seg rart. De ser syner. Flere hallusinerer om døde familiemedlemmer.

«1899» er frittstående, men følger tematisk i fotsporene til «Dark». Den tyske serien startet som en klisjéaktig krim, men endte som en spektakulær tidsreisethriller.

Serieskaperne Baran bo Adar og Jantje Friese beveger seg også nå i grenselandet mellom science fiction, horror og klassisk mystikk. Etter den ganske sjangertro dramastarten med migranter på skip, tar det ikke lang tid før «1899» raskt viser noen av kortene sine.

Hemmelige portaler, magiske krefter og skremmende syner blir like vanlig på Kerberos som middag med kapteinen og sjøbris i håret.

Audiovisuelt er «1899» en nytelse. Vekten av det svarte havet og de to skipene velter ut av TV-en din. Det knirker truende i treverket. De mørke gangene på første klasse er utsøkt filmet og maksimalt utnyttet.

Som i «Dark» murrer et elektronikainspirert lydspor i bakgrunnen. Av og til dukker classic rockklassikere opp for å røske oss frem og tilbake i tid. Tidsreisen er ikke bare synlig, du formelig hører den også. Etter hvert som vi blir kjent med passasjerer og crew, blir vi med bakover i deres liv. Traumer og bakhistorier brettes ut. Det hele er riktig så effektivt, overraskende og tankevekkende. Det gir rollefigurene dybde og intensitet. Serien forsøker slik å bli en slags Lost på Titanic.

For om bord på skipet er også en rekke danske og norske kristne utvandrere. De fremstilles som en gjeng kvekere eller haugianere. Deres skepsis til omverden utvikler seg til harme når mysteriet – eller djevelen, som de virker å tro – viser seg.

Her dukker også seriens største problem opp. Det multinasjonale fellesskapet. 1899 har sitt anker plassert i den europeiske utvandringen til Amerika. Det er naturlig at folk fra alle land og samfunnslag er sammen på båten. Serien forsøker å tvinge dem sammen, uten nevneverdig hell.

Nordmennene snakker kunstigere enn prøvene på en middels russerevy. Danskene mumler pompøst som om replikkene var direkte oversatt fra tysk (noe de sannsynligvis er). Brasilianeren snakker hysterisk portugisisk, men alle skjønner liksom hva han sier.

En fransk ektemann jabber i vei mens resten av skipet nikker og sier seg delvis enig. Kapteinen glir mellom tysk – som funker fint til hans dunkle rolle – og engelsk – som blir stivt og statisk slik tyskere på engelsk kan bli. Er det Netflix’ iver etter å snakke til så mange europeiske kunder som mulig som ødelegger? I filmbransjen snakker man om «europudding» når en produksjon henter inn støtte fra forskjellige land og må inkludere dem alle på skjermen. Det virker å ha skjedd noe lignende her.

Det virker som om regissør Odar ikke har kunnet instruere skuespillerne ordentlig fordi han ikke hører intonasjonen i deres opprinnelige språk. Dette blir et problem for seriens troverdighet. Vi blir bedt om å tro på portaler og reiser i tid og dimensjoner, og lar oss rive med. Men kvekere som høytleser sine endimensjonale setninger til uforstående motspillere er en trussel for byggverket.

«1899» er svak på å bygge et miljø av de internasjonale karakterene sine. Det serien derimot er sterk på, er stemninger, forventninger og intensitet.

Boran bo Adar elsker å bygge opp under mystiske hendelser. Han viser frem karakterenes reaksjoner på uforståelige tvister, og gir det hele et menneskelig preg som styrker handlingen. Det er ikke alltid lett å henge med i svingene, men jeg vurderer aldri å hoppe av den heseblesende reisen.

Når serien på et tidspunkt rapper ideen fra «Beforeigners» om å koble tidsreise med Deep Purple-klassikeren «Child In Time», føles det som noe stort er på gang.

Et annet positivt aspekt ved serien er hvordan den viser frem hva Europa en gang var. Mennesker med forventninger etter nye muligheter. Desperasjon etter en ny start. Styrtrike pengefolk på eventyr. Alle hadde de et mål, komme seg til Amerika for å oppleve eller overleve.

Har Boran bo Adar og Yantje Friese lykkes med å følge opp «Dark»? Ikke ennå. Til det lukter det for mye europudding og statlige incentivordninger av produksjonen.

Kan første sesong være starten på noe stort? Helt klart. Det må bare ryddes opp i den internasjonale hagen først.