Ny inder i tøff konkurranse – hvordan går det?

I mange år lå Brunello og lokket på den andre siden av gaten for Oslo City da travle handlende trengte en pause fra shoppingen. Men pandemien endret byens spisekart, og nå har pasta og pizza måttet vike for curry og nanbrød.

Man har ikke endret nevneverdig på stedet som helhet. Båsene, den åpne kjøkkenløsningen og bordene står akkurat som før. De italienske detaljene er erstattet av rustikke hyller med bøker, krukker og glass med diverse innhold, samt bilder og annen pynt spredt rundt om i lokalet.

Menyen følger en trend som er blitt tydeligere de siste årene: Man dekker det indiske kjøkkenets mangfold i større grad enn tidligere. Byens indiske restauranter har før konsentrert seg om nordindiske retter, særlig Punjab. I den senere tid har steder som The Chettinad introdusert norske ganer for alt hva det sørindiske kjøkken kan tilby. Retter som dosa, rispannekaker med diverse fyll, er noen av nyskapningene som er vel verd å prøve.

Derfor ber jeg om chicken dosa til forrett, mens Bordvenninnen gjerne vil ha noe lettere og bestiller gobi fry, fritert blomkål.

Det finnes mange måter å tilberede klassikeren rogan josh, så jeg bestiller en sterk utgave – madras. Bordvenninnen liker å få smakebiter av et utvalg råvarer og satser på miks grill. Hun ber om medium pluss styrkegrad.

Den oppmerksomme og vennlige servitøren som kun snakker engelsk, tar opp bestillingene og kommer snart tilbake med drikkevarer og poppadums med mintchutney. Snart er også forrettene på plass.

Dosaen kommer pent rullet sammen med en miks av kylling masala, kokos og tomat og en skål sambar – en linsebasert saus. Bordvenninnens gobi fry består av små blomkålbuketter dekket av frityr med en raus salat og mintsaus med siden. Begge rettene pirrer appetitten.

– Dette er en god start. Så får vi se hva de kan diske opp med til hovedrett, sier Bordvenninnen og dypper den siste blomkålbiten i mintsausen. Ikke så lenge etter kommer hovedrettene til bordet.

Jeg er i stuss: Sausen til min rogan josh har en overraskende, søt kryddertone og er langtfra så sterk som jeg har bedt om. Da har miksgrillen mer futt i sausen.

– Har kjøkkenet sett feil på bestillingene, eller har kokken ulike styrkegrader til de ulike rettene?

Lammebitene er møre, og nanen er puffet opp etter å ha fått en runde i tandoori-ovnen. Bordvenninnens grillmiks kommer på en glohet jernpanne og består av trinne små kyllingbiter, lam, seekh kebab og kongereker. Alle kjøttbitene er møre, og rekene har en fin sprett og tyggemotstand.

– Klart godkjent, sier Bordvenninnen mens jeg sniker meg til en skje av sausen hennes.

Vi er ikke mange gjester i lokalet denne dagen, men kjøkkenet har likevel nok å gjøre. Det er flere innom for å hente take away til utkjøring.

– Take away må ha vært en redningsplanke for mange restauranter da pandemien var som verst i vinter, og folk holdt seg hjemme.

Vi unner oss en gammel kjenning til dessert: gulab jamun. De to myke, søte, lune melkebollene runder av et måltid som har budt på noen overraskelser, men som stort sett har levd opp til forventningene.

Servicen har vært oppmerksom hele veien. Selv om vi aldri fikk klarhet i hva slags vin vi fikk til maten, har servitøren ellers vært smilende og velvillig.

Fusion India er en del av den «nye indiske» restaurantbølgen i Oslo, men vi vet ikke om vi har fått svar på om de har det som skal til for å heve seg i den stadig økende konkurransen. Nykommere som The Chettinad, Masala Politics og fine dining-alternativet Nimbu, har alle lagt seg på et høyt nivå. Street food-orienterte restauranter somDer Peppern Gror, Theka og Listen to Baljit, har kapret et yngre publikum sultent på nye matopplevelser.

– Beliggenheten rett ved Oslo City er et pluss, mener Bordvenninnen.

– Jeg tror at flere som skal på arrangementer i Oslo Spektrum vil ha glede av å oppdage dette som et sted med bra utvalg mat og relativt hyggelige priser.