Saken er biff på Trancher

Det dukker stadig opp biffrestauranter i Oslo: Sist ut er KöD i gamle Posthallen. Trancher foredlet konseptet ved å tilby bare én type kjøtt, nemlig langtidsstekt entrecôte med valgfritt tilbehør. Med tiden har de utvidet territoriet, først på Frogner, der Galt tok over da de bestemte seg for å flytte ned til Aker Brygge.

Vi bestemte oss for å ta turen tilbake til der det begynte på Grünerløkka for elleve år siden.

Da innehaver Remi Lønhøiden flyttet inn i det som tidligere var en kebab- og pizzasjappe nederst i Thorvald Meyers gate, hadde han et enkelt konsept: Man tar et stort stykke entrecôte, lar kjøttet godgjøre seg i ovn over mange timer for så å skjære skiver på enten 150, 220 eller 300 gram. Ved siden av kan gjesten bestille valgfritt tilbehør – noe er inkludert i prisen, noe må du betale ekstra for.

Vi har begynt med oliven og et glass hvitvin, en frisk Vino verde fra Portugal, men klarer ikke å la være å bestille forrett: gravet ørret og kamskjell. Kamskjellene er tynnskårne og kommer i en syrlig saus som nesten overdøver sjøsmaken, men som likevel oppleves som oppfriskende. Den gravede ørreten har følge av en klatt rømme med revet pepperrot, sitron og to skiver grillet baguette.

– Jeg trodde dette ville bli i overkant fett, men kombinasjonen er overraskende finstemt, sier Bordvenninnen.

Det er tett mellom bordene i det gamle gatekjøkkenet, men stemningen er uformell og hyggelig på tross av at det er et større selskap som har inntatt bordene rett innenfor inngangsdøren. Vi sitter langs den ene veggen, og praten går over bordene ved siden, der to vennepar har benket seg.

Servitøren, som har god oversikt, har ryddet bort tallerkener og vinglass og satt frem en liten skål syrlig salat til oss. Samtidig spør han om vi vil ha rødvin til hovedretten. Vi blir anbefalt en fransk rødvin fra Languedoc-Roussillon, Mas Janeil Le Petit Pas, som har en lekker, balansert fruktighet og skal vise seg å passe utmerket til kjøttet.

Salaten, en deilig appetittvekker, er spist opp, og nå har vi fått to store skiver rødrosa entrecôte på en glovarm tallerken. Like etter kommer tilbehøret: spretne grønne bønner, sopp og løk, pommes frites, fløtegratinerte poteter og hvitløkssmør. Bearnaise og chimichurri er inkludert i retten.

– Hvis dere synes kjøttet er for rødt, kan vi gi det en ekstra omgang i pannen, sier servitøren, men vi er godt fornøyde med entrecôten, som er mør og føyelig, og tilbehøret.

– Pommes fritesene har en fin, sprø skorpe, skryter Bordvenninnen og fremhever også chimichurrien og de grønne bønnene. Mine fløtegratinerte poteter har fin tyggemotstand, bearnaisen er kremet og lekker og får stadig besøk av Bordvenninnen, som dypper fritesen i den.

– Det var lurt å ta det minste stykket kjøtt på 150 gram, sier Bordvenninnen idet vi har tømt tallerkenen og småfatene. Jeg valgte mellomstørrelsen på 220 gram, men skal nok klare å få plass til dessert.

Det blir crème brûlée og sjokolademousse, siden ingen av oss orker ost eller har lyst på en kaffedrink.

Brûléen smaker godt av vanilje, og «egget» av en sjokolademousse har følge av bringebær. En god avrunding på et måltid der forrettene og kjøttet imponerte mest.

– Prisnivået har øket siden sist vi var her, men jeg synes Trancher likevel byr på mer for pengene enn mange andre biffrestauranter i byen.