Vi ga kokken og kompisene hans 6000 kroner. Oppdrag: Vis oss det beste av byen.

– Jeg er veldig gira, ser du ikke det? Jeg rister jo, sier Jonathan Hagen.

Han er kjøkkensjef på Mike’s Corner. I tillegg har han 11 års erfaring fra steder som Trattoria Popolare, Arakataka, Nemesis, Spontan vinbar og Generasjonsbaren. Jonathan har vokst opp på Vålerenga og smakt seg gjennom det meste av byen. I kveld skal han vise oss sine Oslo-favoritter.

– Dette er steder hvor du kan spise relativt billig og bra, sier han.

Med seg har Jonathan tre kompiser:

Midt i turistløypa på Karl Johan ligger Masala Politics. Her henger det bilder av politikere på veggene, du fyller ut en «stemmeseddel» for å bestille, politiske taler tordner ut av høyttalerne på toalettet – konseptet er gjennomført.

– Mike, hva heter det vi alltid bestiller? Den kyllingen på bein og det deilige lammet, spør Jonathan.

Jonathan og Mike spiser her flere ganger i måneden.

– Gi meg stemmeseddelen. Jeg skal fylle ut bestillingen, sier Mike.

De bestiller alltid Chicken 65, Garlic Lamb Chops, Moti Mahal’s Butter Chicken og Pani Puri.

– Også noe nanbrød med hvitløk og sterk saus ved siden av, guttene klarer ikke sterk mat, sier Mike.

– Vanligvis er det sånn at jeg velger maten, og Henrik velger vinen, sier Jonathan.

Men på Masala Politics går det i lassi og indisk øl.

– For meg er mango lassi obligatorisk på indiske restauranter. Den aller beste er på Mela Café, sier Henrik.

– Og Kingfisher! Masala selger 0,65 lite for 135 kroner. Hvis ikke det er valuta for pengene, så vet ikke jeg, sier Mike.

Så kommer maten. Retter i oransje, grønt og rødt blir plassert på bordet. Tallerkenene sendes rundt, alle smaker på alt.

I tillegg får de servert restaurantens signaturrett: Mango Chicken Tikka.

– Ah, det er en soleklar favoritt. Skikkelig god grillsmak, og litt annerledes enn det man vanligvis bestiller, sier Hagen.

– Halla, Gunhild, sier Jonathan til servitøren når han kommer inn på Arakataka. Hun får en klem.

Han har tidligere jobbet som lærling og kokk nettopp her.

Gunhild viser dem til bordet ved enden av baren, perfekt plassering for større grupper.

– Det er en tradisjon å bestille en shot med Fernet når vi er her. Det blir veldig rart å spise spagetti med løyrom uten Fernet, mener Jonathan.

Fernet-shoten går rett ned hos alle fire. Så bestiller de en flaske hvitvin etter anbefaling av servitøren.

Lokalet til Arakataka er elegant, men likevel uformelt. Det er flere par og små grupper her denne onsdagskvelden. De fleste er i 40-årene. Noen i dress, andre i sneakers og T-skjorte.

– Dette er den ultimate restauranten etter min mening. Det er sykt bra mat, uten at det føles skummelt eller prippent å være her. Alle er velkomne, sier Jonathan.

Først får de servert rugbrød basert på surdeig med fennikel. Pisket rørossmør med en liten klype salt kommer ved siden av.

Så kommer første forrett, som kun Henrik og Jonathan bestilte. Donut med kaviar. Hele greia går rett i kjeften.

– Det kan jo ikke slå feil. En god rett å starte med. Neste rett er nok litt fetere, sier Jonathan.

Ku og lompe blir satt på bordet. Fire stykker. Potetlefser med braisert ku fra Holte gård i Telemark, skogsopp og trøffel.

Så hovedretten: Henrik får pepperkrabbe, og resten av gjengen får spagetti med løyrom.

Mens Mike og Ryan ser litt forvirret ned i skålen med spagetti i smørsaus med en spiseskje løyrom på toppen, blander veteran Jonathan alt raskt sammen.

– Den smaker helt perfekt. En blanding av sjø og smør, sier han.

Gjengen bryter ut i latter.

Kun to minutters gangavstand unna Arakataka ligger Bar Lardo. Døren er anonym og lett å gå rett forbi om du ikke er oppmerksom. Holm og Hagen roper inn til bartenderen.

– Hei, Aisha!

Det lille lokalet er allerede nokså fullt. Innerst sitter et par, mens en litt eldre gjeng har boltret seg ved inngangen. På platespilleren snurrer Pal Judy.

Jonathan og gjengen setter seg i baren.

– Har vi råd til den østeuropeiske rødvinen? Eller, vi tar en flaske med Petnat Rosé. Den drikker jeg sykt ofte her. Den ser ut som glitter-gelé, sier Henrik.

Jonathan mener de burde begynne med en shot. Dessverre serverer ikke Bar Lardo Fernet. Bartenderen Aisha forslår plommegrappa, og det blir det. Alle svelger den rett ned for så å skjære grimaser.

– Den smalt, sier Jonathan.

Pet Nat-en blir servert i runde glass uten stett. Enkelt og greit, sier bartenderen, som heller den rosa, glitrende Pet Nat-en i glassene.

Vanligvis er ikke Jonathan mye ut på bar i Oslo, men på Bar Lardo har han vært en del. For ham er baren en frisone – alt er lov, man kan være seg selv.

Gjengen kunne blitt værende her resten av kvelden, men vi har ett stopp igjen for å kunne kalle det en kveld.

– Åh, er dette «Heartbreaker» av Mariah Carey, eller, spør Mike. Så danser de seg ut av lokalet.

Turen går videre til Sofienberg. Her ligger det en hyggelig bar som Jonathan ramlet inn i en sen kveld for en tid tilbake.

Perla er en latinamerikansk bar, innredet med blålilla lys i 50–60-tallsstil. Religiøse figurer og bilder er plassert rundt om i lokalet.

Miguel i baren er en av eierne. Bak ham er veggen fylt med søramerikanske flasker.

– De selger det mexicanske ølet Modelo her. Det er helt sinnssykt godt, men jeg tenker vi trenger noe sprit, sier Jonathan.

Intime Perla er tydeligvis et populært sted. Klientellet er 25 år og oppover, og på hvert bord står det i hvert fall én cocktail. Perla selger mest av Pisco Sour.

– En skikkelig negroni. Den er veldig røkt, så tror den skal få lufte seg litt, sier Jonathan.

Før kvelden begynte, var Jonathan sikker på at de skulle gå langt over budsjettet på 1500 kroner pr. person. Han synes 1622 kroner er en bra sum for en helaften.

– Det er mulig å spise og drikke godt uten at det trenger å bli altfor dyrt. Jeg synes stedene vi har vært på i kveld, representerer akkurat det, sier Jonathan.