Harald Zwarts vampyrserie biter seg fast

Helt siden Bram Stoker introduserte oss for Grev Dracula på slutten av 1800-tallet har bloddrikkende vampyrer vært en viktig del av popkulturen. Ofte med et romantisk eller erotisk fortegn, som i True Blood og Twilight. Men også som rørende, interessante karakterer som i Tomas Alfredssons La den rette komme inn.

Den norske Netflix-serien Post Mortem: Ingen dør i Skarnes byr på noe annet.

Her møter vi vampyrer så vanlige og folkelige at jeg mistenker Trygve Slagsvold Vedum og hans valgkampstrateger for å ha skapt dem.

Nå er det på tide at vanlige folk også får drikke litt deilig varmt blod, ikke bare den fancy Hollywood-eliten!

En kald novembermorgen blir Live Hallangen funnet på et jorde i innlandsbygden Skarnes. Hun er død. Politimannen Reinert er håpløst forelsket i Live, så han både spyr og fortviler. Situasjonen blir ikke enklere da begravelsesbyrået Hallangen, representert av sønn Odd og far Arvid, henter liket. De er selvsagt familien til Live.

Det blir dog enda vanskeligere når Live våkner opp på obduksjonsbordet. Doktoren sier hun var skinndød, og at slikt kan skje. Seeren skjønner at hun er zombie, vampyr eller noe annet udødelig vesen vi kjenner fra film og TV. Et blodig bygdedrama kan begynne.

Live må skjule at hun er blodtørst. Hun må skjerme seg fra de som muligens kjenner til hemmeligheten hennes. Det blir flere dødsfall, og politiet kommer på banen for å etterforske.

«Ingen dør på Skarnes,» sier begravelsesbyråarving Odd gjentatte ganger, men jo da, folk dør på Skarnes. Problemet er at flere av dem våkner opp igjen. Dermed blir forretningsmodellen til Hallangen Begravelsesbyrå fragil. Kunder forlanger penger tilbake. Døde kropper nekter å gå i rigor mortis. Fakturaene kan ikke sendes ut.

Post Mortem: ingen dør på Skarnes henter lite inspirasjon fra erotiske bloddryppende vampyrdrama som nevnte True Blood. I stedet ser den – i likhet med Velkommen til Utmark – mer mot det bisarre bygdeuniverset Coen-brødrene skapte med Fargo.

Figurene er knappe og mutte. De styrer på med sine hverdagslige problemer. Regninger, mangel på arbeidsoppdrag og drømmen om å få barn.

På et tidspunkt benytter regissør Harald Zwart seg av samme trommelydspor som Fargo-universet brukte med stort hell. Dette understreker hvor bygdeinspirasjonen kommer fra, og blir en fin liten hyllest til den flotte historien fra Nord-Dakota.

Noen av karakterene er godslige og hundre prosent troverdig som «vanlige folk». Odds kone Rose må nevnes spesielt. Hun spilles med en lekende letthet av Sara Khorami, og er seriens best utviklede rolle selv om hun ikke tar mest plass. Rose surrer rundt i utkanten av begravelsesbyrået, og vekselvis støtter eller er lett irritert på sin stressede mann. Slik blir hun en fin justering av Odd, Live og de andre hovedpersonene.

Odd og søsteren Live fungerer fint sammen, men oppleves som underutviklede figurer. Blant annet utdypes aldri hva som egentlig har skjedd (eller ikke skjedd) mellom Live og politimannen Reinert. Serien bruker heller ikke mye tid på å få seeren følelsesmessig involvert i Odd. Når han så står foran store valg utover i sesongen, oppleves det ikke så dramatisk som serien skulle ønske.

Politikvinnen Judith begynner på samme måte, men hun får etter hvert en tydeligere misjon i serien. Hun fremstår først som konstruert karakter, men en munnrapp og fornøyelig tolkning fra Kim Fairchild gjør henne interessant og viktig.

Harald Zwart har regissert Post Mortem sammen med manusforfatter Petter Holmsen. De er gode tekniske regissører. Det hjelper serien. Bildene forteller mye om menneskene og stedet de bor på. Etter en litt seig start skyves historien godt fremover. Med seks godt sammenskrudde episoder gir ikke Post Mortem deg mye tid til å finne frem mobilen og miste fokus på handlingen.

Enkelte scener får stor forløsende patos, som da Odd og Live sammen gauler «You Raise Me Up» som om de var på ironisk julebord med Platekompaniet. Andre sekvenser, som en vanvittig slåsskamp i norsk novembergjørme, brenner seg fast i hjernearkivet for Store Norske Filmscener.

Begravelsesbyråhumoren funger brukbart, bortsett fra Odds gjentagende begeistring for at når noen dør så han kan tjene litt penger. Til slutt smiler han så mye at Rose også må påpeke det.

Alle sine mangler til tross, Post Mortem er et godt tilskudd til det norske serieuniverset. Historien tar noen originale vendinger. Regien er stødig og effektiv. Seks episoder er perfekt lengde. De uhysteriske karakterene hever den over fallgruven som er bygdeparodi.

Avslutningen er både spennende og morsom. Post Mortem begynner blodfattig, men som en ekte vampyr våkner den til live og gir deg et godt bitt i halsen.

Mange serier prøver å diskutere liv og død på avansert vis. HBO-serien Six Feet Under gjorde det enkelt: legg handlingen til et familiedrevet begravelsesbyrå. Da blir død dagligdags, og så mye lettere å snakke om.

Michael C. Hall (Dexter) er familiens homofile og nevrotiske sønn David. Sammen med et sterkt ensemble gjør han serien til en sterkt familiedrama. Om avslutningen av The Sopranos var tidenes mest kontroversielle og omdiskuterte seriefinale, skal Six Feet Under ha premien for serieuniversets mest rørende sisteepisode.

True Blood er lagt til Louisiana. Serien er alt Tom Cruise-filmen Interview With The Vampire desperat prøvde på: vampyrene er morsomme og sexy. Sørstatene presenteres mystisk og glorete.

Det cheesy premisset med moderne vampyrer som vil bli integrert i samfunnet ender opp som guilty pleasure i stedet for pute-TV. True Blood dabbet litt av mot slutten, men de første sesongene er deilig, deilig TV.