«The White Lotus» er en syndig feriesatire i Thailand

Hva er det verste som kan skje mens du er på luksusferie i Thailand? At vennene baksnakker deg, at du avsløres som Trump-velger eller at formuen din blir konfiskert av FBI? Eller at du tar så mye dop at du begår seksuelle handlinger du vil angre på resten av livet?

Miniserien «The White Lotus» er blitt en favoritt hos mange de siste årene. Hver sesong starter høydramatisk med at noen blir drept, men vi får ikke umiddelbart vite hvem som dør. Deretter hopper handlingen én uke tilbake i tid.

Krimmysteriet er motoren i serien, som utmerker seg med et særdeles festlig rollegalleri, snertne replikker, mesterlig skuespill fra solide karakterskuespillere vi har sett før, men ikke alltid husker hvor fra. I tillegg er kulisser og kostymer utsøkte.

«The White Lotus» tilfredsstiller kikkerinstinktet! Her får vi innblikk i den ypperste ferieluksusen som er mulig å kjøpe for penger. Det er bare å lene seg tilbake og se hvordan det går til helvete for rikingene.

I år er handlingen lagt til Thailand. Selve innspillingen er gjort på Four Seasons Resort på øya Koh Samui sør i landet. I serien heter den eksklusive hotellkjeden White Lotus og er oppkalt etter dens humoristiske og geniale skaper, Mike White.

Han har stålkontroll på de sosiale kodene blant rikingene og deres tjenere. White tar også sjargongen til ulike generasjoner på kornet. Han skaper helstøpte figurer man ikke nødvendigvis sympatiserer med, men vi aner etter hvert hvorfor de er blitt som de er blitt. Flere av dem blir man glad i – på tross av alt det idiotiske de sier og gjør, som ikoniske Tanya (Jennifer Coolidge) i de første sesongene.

Privilegerte mennesker fra hele verden sjekker inn på White Lotus for å slappe av i én uke. Det varierer hvordan de er blitt en del av eliten. Noen har vokst opp i rikdom, andre har giftet seg til et behagelig liv, eller de har hatt suksess i yrkeslivet. Ikke alle driver en lovlig business.

Til glede for oss som neppe noen gang får råd til en slik ferie, viser det seg fort at problemene syder under den vellykkede og glattpolerte fasaden. Samtlige dødssynder begås i løpet av få dager.

De blaserte rikingene blir ikke så mye lykkeligere av å komme til Thailand – til tross for at White Lotus tilbyr dem «verdens beste velvære-program». I stedet tårner problemene seg opp for dem. De tvinges nemlig til å tilbringe hele døgnet med sine nærmeste – i feriehus uten wi-fi.

Seriens raffinerte humor skapes av at karakterens svakheter og moralske brister gradvis blottlegges for oss. Avkledningen er nådeløs, men så elegant og treffsikker, at vi noen ganger føler at vi egentlig ler av oss selv.

Sesongens største «dra-til-tryne» er sprengkåte Saxon (spilt av Patrick Schwarzenegger – ja, han er sønnen til Arnold). Saxon er i begynnelsen av 20-årene og eldste sønn i den amerikanske Ratliff-familien.

Pappa er forretningsmann. Mamma er pilleavhengig og veldig opptatt av å fortelle barna hvilke mennesker som er like anstendige som dem selv, og hvem som er trashy eller horer.

Saxon jobber for pappa, men er likevel besatt av å fremstå som alfahann. Han svelger litervis med proteinshaker for å bygge muskler, og gulper opp sexistiske vitser. Oppførselen frustrerer de to yngre søsknene. De er mer woke.

Tredje sesong er kanskje ikke like glamorøs som forrige sesong, som utspilte seg i Italia. Den fikk mye oppmerksomhet på grunn av både valg av innspillingssteder og kostymer.

Snakkis-potensialet til årets sesong vil nok heller dreie seg om en sexsekvens i episode 6. Den er diskret filmet, men impliserer særdeles drøye handlinger. Grenseoverskridelsene er kvalmende for publikum – og ikke minst for de involverte.

For mens rikingene oppfører seg noenlunde sivilisert inne på luksusresorten, blir livsførselen svært hedonistisk med en gang de forlater det inngjerdede hotellområdet. «What happens in Thailand, stays in Thailand», sier en av karakterene optimistisk, mens vedkommende er på stigende rus.

Rikingens syndefall i Thailand er mesterlig underholdning. Også i tredje sesong makter Mike White å skape noen uforglemmelige karakterer – som demonstrerer at fornuft ikke kan kjøpes for penger.