Grasiøs og macho Brad Pitt

De fleste nye filmer fra sportsverdenen handler ikke om å tilstrebe realisme. De handler om å skape noe som kan oppsluke oss, noe som setter en ny filmatisk standard.

Og det gjør utvilsomt denne nye filmen av regissør Joseph Kosinski med Brad Pitt i hovedrollen.

Som i «Top Gun: Maverick» lar Kosinski en aldrende filmstjerne få spille et aldrende fartsfantom som får en siste sjanse til å vise storhet. Det er en historie Hollywood har gitt oss hundre ganger før. Men det er også en sjanse for et aldrende mannlig sexsymbol å vise noen sprekker i rustningen, til å fordype en rolle med en ny sårbarhet.

Brad Pitt holder seg altfor godt til å ha rundet 61 år. Men også han innser at det er en grense for ungdommelighet.

I likhet med ikoner som Paul Newman og Robert Redford, anvender Pitt den nye sårbarheten til sin egen fordel. Han lar det bli en naturlig del av rollen. Det er et privilegium som bare er de største stjernene forunt. Å eldes med stil på lerretet er en kvalitet stort sett mannlige skuespillere får anledning til.

Hovedrollen som racerbilsjåfør er en fortsettelse av hans veteran-stuntmann i «Once upon a time in Hollywood». De henger begge fortsatt med i overgangen til en ny tid, men det er bare så vidt.

Vi møter Sonny Hayes (Pitt) første gangen under et 24-timersløp i Daytona. En gang konkurrerte han i eliteserien, Formel 1. Nå kjører han for småpenger i enkeltløp.

Han fremstilles som en seig ensom ulv som har en hang til kynisme og til å kutte svinger. I sitt eksil fra Formel 1-sirkuset blir han oppsøkt av sin gamle partner, Ruben (Javier Bardem), som lokker med et comeback. Han trenger en erfaren kjører til sitt Formel 1-lag som sliter med å hevde seg.

Som i alle slike filmer avviser Sonny først tilbudet, men dukker likevel opp på treningsbanen da sesongen starter. Men han har mye å bevise. Han må ikke bare overbevise seg selv og verden om at han fortsatt har the right stuff, men også sin fremste konkurrent på laget, jyplingen Josh (Damson Idris). Filmen utvikler seg til en klassisk rivalisering mellom den unge og den eldre, mellom indre spenning i laget og nødvendigheten av lagånd.

Og så lenge filmen holder seg på kjørebanen, er det lite som kan gå galt.

Kosinski er regissøren som fikk jagerflyene i «Top Gun: Maverick» til å danse. Her får han kjøredoninger som ser ut som heslige insekter, også til danse (eller fly, som Sonny formulerer det).

Noen ganger minner det om en dødsdans.

Det store traumet i Sonnys karriere, kræsjet som ødela karrieren, hjemsøker ham. I en etisk tvilsom manøver anvender filmskaperne opptak fra et ekte kræsj. Denne flørten med døden berøres mer elegant under et løp der Sonny kjører farlig nær Ayrton Senna (som døde i et kræsj i 1994).

Hvor troverdig gjengivelsen av selve kjøringen er, kan ikke jeg uttale meg om. Formel 1-stjernen Lewis Hamilton står oppført som både rådgiver og produsent på filmen, men hensynet til den medrivende dramaturgien ser ut til å trumfe realismen.

Det mest troverdige er den elektriske atmosfæren på de ulike arenaene som er filmet på location. Det er naturlig å sammenligne filmen med nyere bilfilmer som «Ferrari» og «Ferrari vs. Ford». Men Kosinski har bakgrunn som FX-guru og visuell arkitekt og høyner innsatsen med noen tekniske nybrott. Særlig den ekstremt dynamiske klippen får filmens 150 minutter til å fly av gårde.

Men dette visuelle artisteriet hadde falt flatt uten Pitts humane kjerne.

Han er utvilsomt arvtageren etter Newman og Redford – han har den samme lettheten, glamouren og sex appealen. Her er han både macho og grasiøs, i en rolle som er beleiret av alle de klisjeene vi kjenner fra før. Likevel er det i sine beste øyeblikk som å se det for første gang.