«Kjøkkenet» er et ballespark mot Trumps Amerika

«Jeg gir dem jobb. Betaler dem bra. De spiser mat her. Hva mer består livet av?»

Ja, si det? Drømmer? Håp? Kjærlighet?

Sitatet er det eieren av restauranten i filmen som står bak. Kjøkkenet har stoppet opp. Han forstår ikke hvor opprøret kommer fra. Dessverre for eieren består livet av mer enn de mest grunnleggende behovene i Maslows behovspyramide.

«Kjøkkenet» gir inntrykk av å være en film om livet på en restaurant. I realiteten er den et realt ballespark mot et nådeløst økonomisk system hvor de rike håver inn på bekostning av slitet til menneskene nederst på rangstigen. Et bedre bilde på storkapitalens Amerika skal du lete lenge etter.

Filmen utspiller seg på restauranten The Grill. Stedet ligger midt på Times Square i New York, selve symbolet på den amerikanske drømmen.

Arbeiderne på kjøkkenet er illegale innvandrere fra alle verdens hjørner. De jobber svart, og håpet om en bedre fremtid er like svart. Filmen, som er basert på Arnold Weskers teaterstykke fra 1957, er skremmende aktuell.

Filmens norske undertittel – «Appetitt på livet» – må være ironisk. USA skildres som et land hvor innvandrere behandles som dritten på gulvet i et økonomisk system uten menneskelighet.

På kjøkkengulvet i den travle restauranten kveles livsappetitten kjappere enn drømmen om et bedre liv. Frihetsgudinnens løfte om «Gi meg dine trette, dine fattige, de som står tett i håp om et pust av frihet» fremstår direkte spotsk i lys av president Donald Trumps innvandringspolitikk.

Den mexicanske regissøren Alonso Ruizpalacios, som tidligere står bak den lekne «En politifilm fra Mexico» (2021), har filmet i svart-hvitt. Resultatet er som en skrekkfilm. I starten følger vi en ung jente som nylig er ankommet fra Mexico uten de rette papirene. På The Grill stiller de ingen spørsmål, og hun kastes inn i en hektisk og kaotisk hverdag.

På kjøkkenet krangles det. Medarbeiderne slåss. De har sex på fryserommet. Brusmaskinen er kaputt, og gulvet dekkes av cherry coke. Pedro (Raúl Briones) har et godt øye til servitøren Julia (Rooney Mara), men hun ser ikke for seg en fremtid med en illegal arbeider. Da 800 dollar forsvinner fra kasseoppgjøret, rammes handlingen inn som en krimhistorie.

Det er lett å sammenligne filmens febrilske tempo med TV-serien «The Bear». Der stopper likhetene. Kokken Carmy i serien har høye ambisjoner. Han jobber målbevisst mot en Michelin-stjerne. «Kjøkkenet» er i så fall marerittversjonen av serien. Her er ingen ambisjoner å spore, bare knuste drømmer.

Det er en film som får deg til å ville stikke hodet inn på kjøkkenet ved neste restaurantbesøk, bare for å sjekke at de som jobber der, har det bra. I USA er minstelønnen rundt 75 kroner i timen.

Bak The Grills' fasade flyr maten veggimellom, plukkes opp fra gulvet og slenges på tallerkenen. Jeg håper det er fjernt fra virkeligheten, men filmen fikk meg til å vurdere neste restaurantbesøk.

Stilistisk befinner «Kjøkkenet» seg mellom rå, teatralske øyeblikk og grøssende ekspresjonisme. De kornete bildene til fotograf Juan Pablo Ramírez gir filmen en nesten overjordisk atmosfære. Jordnære på den ene siden og eteriske på den andre.

Regissør Ruizpalacios burde strammet inn slutten. I likhet med mange av dagens filmer er «Kjøkkenet» for lang. Likevel er det vanskelig å ikke bli oppslukt og dratt inn i symfonien av desperasjon.

Det er mye takket være hovedrolleinnehaver Raúl Briones' hypnotiske tilstedeværelse. Han har en magnetisk utstråling i tolkningen av en mann som i det ene øyeblikket er ren sjarm og i det neste umulig å like. Men jeg forstår hans raseri.