Den neste soulstjernen er på vei

Soulartisten Beharie har fått en brå start på karrieren.

Karen fra Sandnes var en stund en av disse lovende «snakkisene» i musikkbransjen, omfavnet av blant andre Thomas Dybdahl, men en totalt ukjent artist for de aller fleste. I alle fall frem til han fremførte låten «I wish I was you» live under utdelingen av Spellemannprisen i fjor.

Overraskelsen. Det smilet. Sjarmen. Innlevelsen. Energien. Og ikke minst den stemmen. Alle som så de fire minuttene med inderlig soulmusikk direkte på TV, følte nok det samme: Her er noe unikt. Og han bør oppleves live.

Dessverre er han fortsatt litt for ukjent for det gjennomsnittlige Øya-publikummet.

Christian Beharie fikk også med seg spellemannharpen i klassen for R&B/soul den gangen. Tidlig, men ikke ufortjent, og det sier sitt om talent og potensial. Siden har han fortsatt å slippe enkeltsingler, blant annet urfengende «Deadly», låter som unektelig har økt forventningene til det kommende debutalbumet i oktober.

Matcher han forventningene på hovedscenen foran et døsig Øya fredag ettermiddag? Ja. Og nei.

Nevnte «I wish I was you» kommer allerede som låt nummer to. Den stopper ikke den evinnelige kaklingen blant publikum, men treffer fortsatt følelsene på en god måte.

Miksen mellom den låten og en del av det andre materialet viser at Beharie er en artist som er på vei. Han har allerede skrevet en del sterke låter, for eksempel «Oh my God», som kommer tidlig i settet.

Der går Beharie ut av den rene soulmusikken og beveger seg over i et litt mer poprockete terreng. Det er ikke like lett å skille seg ut som artist der, særlig når hans bemerkelsesverdige stemme forsvinner inn i totalen, men «Oh my God» har energi nok til å fenge.

Men Beharie mangler fortsatt mengden. Nok gode låter. Midtpartiet av konserten trues av påtrengende kjedsomhet. Småpent, men ikke mer. Kontrasten er stor til det som plutselig skjer i den nevnte singlen «Deadly».

Her dropper Beharie gitaren og beveger seg ut på scenemidtgangen blant publikum. Bak ham kjører det åtte personer sterke bandet plutselig på med full energi. Og da, da våkner selv praterne i Amfiet.

Jeg skjønner at Beharies musikalske konsept ligger i blandingen av slike utblåsninger om mer inderlige soulballader om livets utfordringer. Det var bare Øya som ikke var helt klar for den roligere delen av hans musikalske virke ennå. Med flere sterke låter i banken, og jeg tror de kommer, vil Beharie bli et sikkert festivalkort fremover.

Han er jo bare «barnet» i denne bransjen, selv om han er 29 år.