Mange meritterte filmskapere har drømt om å regissere en biografisk storfilm om tidenes mest gåtefulle hærfører. Kubrick og Spielberg drømte lenge om det. Blant dem som virkeliggjorde drømmen, er franskmannen Abel Gance og russeren Bondarchuk de mest vellykkede.
De er alle mannlige regissører fra en annen tid, med en lidenskap for det spektakulære og en fascinasjon for Napoleons stormannsgale ambisjoner.
Den 85-årige Ridley Scott er intet unntak i så måte. I filmer som «Gladiator» og «Kingdom of Heaven» har han vist sin begavelse for å skildre fysisk kamp og slagscener.
Denne gangen har han ønsket å få i pose og sekk. Han har både villet lage en krigsfilm som tar pusten fra oss, og et biografisk portrett som river ned glorien fra den store hærfører Napoleon. Han lykkes best med det første.
Gaper over mye
Scott og manusforfatter David Scarpa gaper over utrolig mye. Det er en pris å betale for det. De åpner med henrettelsen av Marie Antoinette i 1793 og borgerkrigstilstanden i Frankrike under republikanernes terrorvelde. Det er her Napoleon (Joaquin Phoenix) stiger i gradene som en begavet militær strategiker.
Heretter går det i rasende fart: fra beleiringen av Toulon, erobringen av Egypt, kuppet som tok ham til makten i 1799, og frem til han utnevner seg selv til eneveldig keiser av Frankrike i 1804. Mellom disse hendelsene får vi store sveip fra slagmarkene under slaget ved Austerlitz, den fatale invasjonen av Russland og det sagnomsuste nederlaget ved Waterloo.
Det slår iblant gnister av samspillet mellom Kirby og Phoenix. Men det slukner fort. Foto: SF Norge
Midt i alt dette forsøker filmskaperne å bake inn en interessant fortelling om Napoleons forhold til sitt livs kjærlighet, Josephine (Vanessa Kirby). Jeg tviler ikke på at å være gift med en hærfører på den tiden innebar mye alenetid og venting. Hver gang han kom tilbake, måtte man prøve å bli kjent med ham på nytt. Det er den følelsen vi blir sittende med her.
Det gjør seg dårlig på film. Særlig når filmskaperne og skuespilleren ikke har bestemt seg for hvilken Napoleon vi har med å gjøre.
Gåtefull diva
Phoenix er i utgangspunktet riktig for denne rollen. Som forsmådd keisersønn i «Gladiator» var han eksplosiv og umulig å ta øynene fra. Men her gir han oss mer av den innadvendte tilnærmingen som gjorde hans forrige film, «Beau is Afraid», til en prøvelse.
Phoenix spiller Napoleon som en gåtefull diva med eksentriske nykker og mindreverdighetskomplekser. Men her virker hans introverte metode noen ganger mot sin hensikt. Det blir litt for mange enigmatiske grynt, nikk og halvt bortvendte positurer.
Joaquin Phoenix i hovedrollen rekker aldri å gi oss noe psykologisk troverdig portrett. Napoleon forblir en gåte, mener anmelderen. Foto: SF Norge
Han unngår banaliteter som å holde narr av høyden til hærføreren (han var faktisk ikke så liten). Men det er nok av andre komplekser å forsyne seg av, ikke minst en sterk morsbinding og en komisk usikkerhet overfor kvinner. Selv om Vanessa Kirby gjør en heroisk innsats som Josephine, er Phoenix altfor utydelig til at vi blir kloke på dette forholdet.
Regissøren som Napoleon
Dette er en Napoleon med en ubendig trang til å herske, både på slagmarken og i intime relasjoner. Det er en tilnærming til Napoleon jeg hilser velkommen, ikke minst i en tid da ledere med Napoleon-komplekser på nytt gjør seg gjeldende i Europa.
Den selvopptatte hærføreren har vel aldri blitt så latterliggjort i et påkostet drama før. Derfor skulle jeg ønske at jeg kunne ha omfavnet filmen mer uforbeholdent. Fordi den er nettopp en etterlengtet advarsel og harselas med en forrykt hærfører. Napoleon rev med seg nær seks millioner liv på slagmarken.
Problemet er bare at Scott elsker å iscenesette på den samme slagmarken. Han er noen ganger hodestups forelsket i taktikken, manøvrene, overraskelsesangrepet. Det bor en liten Napoleon i ham som ikke helt vet hva han skal gjøre med det dramatiske råstoffet som ligger utenfor slagmarken.
Han ser det forgjengelige og tragiske i Napoleons livsprosjekt, men vet ikke helt hvordan han skal forløse det. Kanskje vil en nær fire timers «director's cut» som etter hvert slippes på Apple TV+, bøte på noen av disse svakhetene. Men jeg har mine tvil.
