«De siste dødsdømte» viser norsk dødsstraff i ny innpakning

Mens nordmenn jublet i gatene våren 1945, fryktet andre for livet. Stortinget hadde gjeninnført dødsstraff slik at krigsforbrytere kunne henrettes. Hvem var de 25 nordmennene som måtte bøte med livet, for at vi andre skulle få føle på en slags rettferdighet?

En ny NRK-dokumentar i åtte deler vil gi oss et innblikk i denne mindre omtalte delen av krigsoppgjøret.

Serien begynner i nåtiden, med 35-årige Daniel Schaaning. Han har aldri hørt om farfaren sin, og får plutselig et sjokkerende svar fra sin kusine: «Han ble henrettet etter krigen». Uten at de får snakket mer om det, dør faren. Schaaning sitter igjen med en haug med spørsmål NRK hjelper ham å få svar på.

Bestefaren, Reidar Haaland, hadde vært i Leningrad på tysk side under krigen, og fortsatt som torturist for tyskerne da han kom tilbake. 17. august 1945 er han den første som blir skutt og drept i det nye, frie Norge.

NRK fremhever at serien har et ønske om å nå yngre voksne. Et valg som underbygges av at de lar flere barnebarn og slektninger i 20- og 30-årene få være hovedpersoner. Det er et fint grep. Denne generasjonen ser på andre verdenskrig på en annen måte: med mindre skam og større undring. Samtidig har også deres liv vært preget av fortielse rundt slektningenes skjebner. Tausheten har ikke forsvunnet av seg selv, viser serien.

«De siste dødsdømte» er konvensjonelt filmet. Episodeoppbyggingen gjør at den minner litt om en annen NRK-serie, «Hvem tror du at du er?». Tegner Nikolai Lockertsens illustrasjoner av hendelsene under krigen er et friskt pust. Han har et moderne uttrykk som sender tankene mot TV-spill og animasjon. Det gjør at hans gråsvarte tegninger av hendelsene treffer en ny generasjon og at det historiske stoffet føles nærmere vår tid.

Ellers er serien preget av såkalte «talking heads», eksperter som forteller det de vet. Her møter vi mange velkjente krigshistorikere og forfatterne: Hans Fredrik Dahl, Sven Egil Omdal, Asbjørn Jaklin og Eirik Veum. Mens forsker i rettsvitenskap, Sofie Høgestøl, gjør sitt både for kjønnsbalansen og aldersgjennomsnittet. Igjen virker dette som et bevisst og godt valg fra NRK sin side for å gjøre krigshistorien mer tilgjengelig for yngre.

Hver av de tre første episodene som anmelderne har fått se, løfter opp nye skjebner. Reidar Haalands dødsdom satte visstnok en slags presedens for de norske torturistene, men allerede i episode to får vi se hvordan saker faller ulikt ut. På Lillehammer blir Per Oppegård og Arne Braa Saatvedt stilt for retten. Begge var gestapister og mishandlet Ludvig Daae Løvestad som samme natt døde av skadene. Saatvedt hadde også skutt gjennom en dør slik at motstandsmannen Olav Bismo omkom. Bare 23 år gammel ble Saatvedt henrettet.

Serien viser hvordan han antagelig forseglet sin skjebne ved å stå for det han hadde gjort og fortsatt sverge troskap til nasjonalsosialismen. Oppegård sa han angret, skyldte på dårlig oppvekst og fikk «kun» livstid. Det nevnes ikke, men parallellen til Meursault i Albert Camus’ «Den fremmede» er åpenbar. Meursault blir også dømt til døden fordi han ikke viser følelser eller anger.

Hva var det vi egentlig dømte folk for etter krigen? Handlinger, eller hvordan man fremsto i retten? Spørsmålet kunne vært løftet enda høyere opp i episoden.

Illusjonen om et rettferdig krigsoppgjør begynner å fordufte foran øynene våre i episode tre, når historiker Lars-Erik Vaale gjennomgår Hans Jakob Skaar Pedersens sak. Pedersen var jurist, NS-medlem og under krigen ble han leder for Statspolitiet i Stavanger. Mange mente han utgjorde et formildende ledd mellom Gestapo og befolkningen. Selv forsvarte han seg med at det han hadde gjort av mishandling, hadde vært for å forhindre drap.

Historiker Vaale er en sympatisk hovedperson i episoden, og han viser hvordan det til slutt blir klart at Pedersen snakket sant. Men for sent. Han ble henrettet 30. mars 1946.

Det er ingen grunn til å advare om «spoiler alerts» så langt i «De siste dødsdømte» for her er det lite nytt stoff for den krigsinteresserte. Det nye er innpakningen, og fokuset på forræderne som ingen brydde seg nevneverdig om i de første fredsårene.

Derfor er det også vanskelig å bedømme serien som helhet etter kun tre episoder. Vil den fortsette å konsentrere seg om én og én sak, eller vil vi få en mer overbyggende analyse av rettssystemet og holdningene som preget samtiden i etterkrigstiden?

Enkeltsakene er dramatiske i seg selv, men for å trekke lærdom ut av dette, må man undersøke hvorfor folket ønsket blodhevn, og hvordan Stortinget responderte på dette folkekravet.

I slutten av episode tre reises i hvert fall et svært viktig spørsmål: Var det likhet for loven, eller ble unge, mer uviktige, mennesker lettere dømt til døden enn mer ressurssterke? Det er talende at Norge henrettet en rekke menn tidlig i 20-årene, mens kun tre av de førende politikerne under krigen måtte lide samme skjebne.

Det samme så man i landssvikoppgjøret generelt, ukjente, passive NS-medlemmer ble straffet, mens «samfunnets støtter», som hadde tjent formuer på krigssamarbeid med tyskerne, slapp unna.

Et rettsapparat som ikke dømmer likt etter loven, har ikke legitimitet. I ettertid er det åpenbart at det var mange tilfeldigheter, og maktspill, som avgjorde i flere av disse sakene.

NRK gjør rett i å sette søkelys på dette mørke kapittelet. Men pregede slektninger og grufulle detaljer er det uendelig mange andre serier som også kan by på. Jeg håper at «De siste dødsdømte» klarer å si noe mer, og kanskje ikke særlig flatterende, om det norske etterkrigssamfunnet.

De unge voksne i serien underbygger følelsen av at dette er lenge siden, fjernt fra vår virkelighet. Men fortsatt eksisterer det ulikhet for loven, hevnønsker i befolkningen og fordommer blant dommere. Forhåpentlig kan «De siste dødsdømte» komme med noen pekere på hvordan vi kan stagge slike mekanismer i dag, bedre enn den gang. Hvis ikke blir serien først og fremst et dypdykk ned i historiske enkeltskjebner.