Jeg skjønner hvorfor Piazza Italia er en nabolagsfavoritt

Det er noe parodisk over innredningen i den italienske restauranten.

Tomme vinflasker på hyller, rødrutete duker og bilder av trange italienske gater på veggen. Her skal det ikke være flott og fancy, det skal være hyggelig og uformelt.

Her senker man skuldrene med en gang man kommer inn døren.

Det er en fredag kveld. Vi har bestilt bord. Og det var nok lurt, for her er det fullt. Par på date, grupper som feirer ett eller annet og venninnegjenger som skåler for helg.

Restauranten er på en måte delt i to. Den ene delen er plassert ved vinduet med utsikt mot Frognerparken. Så er det en slags gang med åpent kjøkken før man kommer inn i den litt mer lune delen av restauranten.

Menyen har i all hovedsak de mest kjente rettene fra Italia. Caprese, bolognese, margarita, saltimbocca, formaggi, gelati! Vi begynner med focaccia og aioli og husets utvalg av skinker og oster.

I parken utenfor er hundrevis av studenter dypt inne i fadderuken. Et par av dem har sneket seg inn på restauranten og bruker toalettet samtidig som meg. Mens jeg vasker hendene, tømmer de en halv flaske kokosparfyme. Det merkes i de intime lokalene, men er fort glemt når vår servitør skjenker en siciliansk hvitvin i glassene og skyver en fjøl full av skinker og oster foran oss.

– Se, de har tilpasset fjøla til tre!

Vi har fått tre biter av alt. Det er hyggelig at de ordner sånt når vi vil dele én forrett.

Kvaliteten på ostene og skinkene er så som så. Et par av pecorinobitene er veldig tørre, og en av oss får endestykket på osten. Det er kjipt. De to andre ostene er en gorgonzola dolce og parmesan. Det kan være deilig å gomle parmesan, men jeg synes ikke osten hører hjemme på en ostetallerken. I alle fall ikke denne, som er ganske mild.

Gode oliven, skinker og salami gjør litt opp for det. Vinen er også en fulltreffer. Den er laget på den italienske druen grillo, den dufter av blomster og føles fyldig og lett på samme tid.

Appetitten er vekket, og vi er klare for pasta og pizza.

Vi har spurt om vi kan dele tre varmretter. Vi vil smake husets carbonara, en av pizzaene og litt kjøtt.

Først pizza og pasta. Igjen har de vært ekstra hyggelige. Carbonaraen vi skal dele, er delt i tre små skåler. Her bruker de guanciale, altså speket svinekjake. Den er fetere en klassisk bacon, i tillegg er den carboanaraens tradisjonelle ingrediens. Denne er ordentlig sprø utenpå og flytende fet inni.

Spagettien er perfekt tilberedt, sausen er klassisk og spot on. Masse umami, masse fett.

Etter noen deilige munnfuller pasta, venter husets sterkeste pizza – Diabolica. Her er det gode klatter med den sterke, smørbare salamien nduja. Og det er omtrent like mange klatter med ricotta, noe som gjør seg godt i møte med det sterke. En av byens beste nduja-toppinger, men pizzabunnen er ikke helt oppe og nikker. Den skulle gjerne vært litt sprøere og luftigere.

Servitøren har fått to oppgaver av oss: Formidle til kjøkkenet at vi vil spise saltimbocca, og finne en vin som passer til retten.

– Jeg har en god og en dårlig nyhet, får vi beskjed om når vedkommende returnerer.

De er tomme for saltimbocca, men en flaske Sangiovese er god til husets bistecca (oksefilet).

Moderne er ikke ordet for å beskrive hvordan hovedretten er lagt opp. 90-talls er mer korrekt. Det er ikke ment som kritikk, mer en observasjon.

Men observasjonen blir fort glemt idet vi putter perfekt medium-rå kjøttbiter i munnen. En potetmos rik på smør og biter av bakte hvitløksfedd slukes også – på tross av at vi akkurat har snakket om hvor mette vi er i ferd med å bli.

Kjøttet og poteten er helt nydelig, men det skjer litt for mye på tallerkenen. Vi har fått et par biter sopp som jeg mistenker er syltet, her er bakte cherrytomater og grillet artisjokk. Enklere tilbehør med færre komponenter hadde gjort opplevelsen bedre.

Noe søtt hører med, og når det i menyen står «Tiramisu – Jan Stefans variant med Amaretto», da blir i alle fall jeg nysgjerrig. Hva kan denne Jan Stefan ha funnet på, tenker jeg.

Det viser seg å være en veldig klassisk tiramisu. Klassisk, men perfekt både på smak og konsistens. Her har de ikke vært redde for å dynke fingerkjeksene i kaffe og Amaretto. Det liker jeg.

En deilig kveld på nabolagsrestauranten er over. Jeg er glad, veldig mett og ganske sikker på at jeg kommer tilbake.