I 1971 skrev Frederick Forsyth «The Day of the Jackal». Den ble en umiddelbar suksess. Romanen om en leiemorder hyret for å drepe den franske presidenten Charles de Gaulle påvirket øyeblikkelig hvordan 70-tallets paranoide spionthrillere ble utformet.
«The Day of the Jackal» ble filmatisert i 1973. Noen år senere ble den venezuelanske terroristen og leiemorderen Carlos døpt til Sjakalen. Bakgrunnen var at en journalist hadde sett «The Day of the Jackal» i nærheten av hans eiendeler i et forlatt bokollektiv. Fiksjon gled over i virkelighet.
Slik arbeidet «The Day of the Jackal» seg inn i den populærkulturelle kanonen som mytologi, sannhet og internasjonalt terrordrama. I moderne drakt står «The Day of the Jackal» fortsatt støtt. Det er bare å kaste seg over Sky Showtimes nye, fabelaktige versjon.
Sjakalens hverdagslige problemer
Eddie Redmayne spiller Sjakalen. Han dreper for millioner av dollar. På hjemmebane i Andalucia tror hans spanske familie at han er den vellykkede og diskrete forretningsmannen Charles Calthrop. Seerne lærer derimot at han får et problem når en kunde nekter å betale avdrag.
Eddie Redmaynes Sjakalen i «The Day of the Jackal» er vellykket og diskret forretningsmann for familien. For seeren er han iskald leiemorder. Foto: Marcell Piti/SKY/Carnival
Vi frilansere vet at når en arbeidsgiver ikke betaler, spør vi først høflig om det er en forglemmelse. Når svaret er «FUCK YOU» på en usporbar internett-chat, er det bare å finne frem hjemmelagde bomber og spesialbygde rifler. Honoraret skal hjem.
Ikke misforstå, «The Day of the Jackal» er ikke et drama om enkeltpersonforetakets fortvilelser i den nye gig-økonomien. Vi skal opp på øverste nivå av politikk og finans. En tysk industrisjef drepes på åpen gate med et velrettet skudd (fra Sjakalen) på 3800 meters avstand (verdensrekord!).
Ambisiøse Bianca hos MI6 insisterer på at jobben er gjort med et våpen spesialbygget av en nordirsk våpensmed. Samtidig jobber verdenseliten med å stoppe en tech-milliardær som skal avsløre alle finanstransaksjoner og eiendomsforhold på kloden. Gjett hvem som får den jobben?
Nydelig lydspor
Oppdateringen til nåtid er delikat. «The Day of the Jackal» hviler ikke for mye på moderne teknologi. I stedet bruker den leiemorderens behov for anonymitet til å skyve teknologi bort. Han frykter mest å bli gjenkjent. Derfor får også hans sjeldne møter med kunder ekstra vekt. Møtet på en parkbenk i den engelske hagen i München lukter klassisk spionmøte.
Fine versjoner av klassiske settinger finnes det en rekke av i serien. Snikmordet på nesten fire kilometers avstand er nydelig regissert. Bruken av lette vindkast i gardinene og sjakalens testskudd er perfeksjon.
Scenene da Sjakalen kler av seg maskering, er minneverdige. Det samme gjelder montasjene da han henter penger og pass i hvelvet som en hvilken som helst Jason Bourne. Scener forsterkes av låter som Radioheads «Everything in its right place» på et strålende lydspor.
Tett på Sjakalen
Det går 20 minutter før Eddie Redmayne sier noe som Sjakalen. Dermed får Redmayne brukt sin kontrollerte mimikk. Vi blir kjent med Sjakalen som iskald leiemorder på intimt vis gjennom ansiktsbevegelser, forberedelser og godt planlagt flukt.
Når han så treffer sin varmblodige spanske familie, forstår vi leiemorderen bedre enn hans dramatiske søreuropeiske storfamilie. Slik blir «The Day of the Jackal» også en ufrivillig kommentar til den overraskende sympatien Luigi Mangione nå får for drapet på United Healthcare-sjef Brian Thompson.
Hva skjer når Nuria (Úrsula Corberó) finner ut at mannen Charles ikke er den han gir seg ut for å være? Foto: Marcell Piti/SKY/Carnival
Medium god Bond-skurk
Historien om en tysk industrimagnat som verper rikdom på et egg av nazigull, gir en fin kobling til de gamle Sjakalen-historiene. Der kjempet tyske RAF-medlemmer mot sine nazifornektende foreldre og et samfunn de mente var bygget på feil verdier.
Bruken av en tech-magnat et sted mellom Steve Jobs og Elon Musk, som vil avsløre finanseliten av tilsynelatende idealistiske grunner, fungerer greit. Det blir noe mellomnivå James Bond-aktig over det – tenk sen Brosnan.
MI6-Bianca kommer også irriterende fort til resultater med sine halmstråteorier. Dette settes på kontoen for nødvendig rask konstruksjon av plot. Det som derimot fungerer med Bianca, er hennes korte lunte og spurting over lik når det gagner hennes egen karriere. Det gjør henne interessant og uforutsigbar. Eller menneskelig, om du vil.
MI6-agent Bianca (Lashana Lynch) jakter Sjakalen. Hun løper over lik for å nå målet. Foto: Sky Showtime
Verdig arvtager til «Skyfall»
Jeg simpelthen elsker hvordan serien skamløst etablerer seg som en internasjonal thriller via dateline-grepet. München. London. Nürnberg. Paris. Spania. Gjennom lettbent luksushopping fra sted til sted forteller serien oss at Sjakalen også er en internasjonal kamelon, det være seg geografisk eller klassemessig.
«The Day of the Jackal» hyller både 1973-filmen spesielt og sjangeren generelt. Det er tydelig i åpningsmusikken. Celestes «This is who I am» er en verdig arvtager til Adeles Bond-klassiker «Skyfall». Her serverer «The Day of the Jackal» det beste argumentet mot å hoppe over introen. Denne vil du se og høre om igjen og om igjen.
De eneste gangene jeg trykket fremover på fjernkontrollen, var når Sky Showtime tilbød meg rask adgang til neste episode.
