«Blitz» gir et annet blikk på krigen

I den britiske nasjonale hukommelsen fremstår den tyske krigsmaktens blitzkrig som det som samlet og herdet nasjonen. Winston Churchill ba britene ofre blod, svette og tårer, og det gjorde mange. Men den rosenrøde beskrivelsen av dette fellesskapet var det ikke alle som kjente seg igjen i, aller minst kvinnene og minoritetene.

Steve McQueen har gjennom hele sitt kunstnerskap vært opptatt av representasjon og det britiske «vi». I denne påkostede krigsfilmen setter han spørsmålstegn ved hvem dette «vi» er når britene ser tilbake på sin innsats under annen verdenskrig. Ved å velge en mørkhudet niårig gutt med karibiske røtter som hovedperson, endrer perspektivet seg ganske radikalt.

Det britiske samfunnet var ved inngangen til annen verdenskrig et langt mer polarisert samfunn enn mange er klar over. Polarisering mellom klasser, men også mellom den hvite majoriteten og alle de som hadde innvandret fra koloniene.

Da det tyske naziregimet innledet sin massive bombing av London i september 1940, måtte 1,25 millioner mennesker, halvparten av dem barn, evakueres fra hovedstaden. Blitzen skulle vare i hele åtte måneder. Det er tre av disse dagene vi får være med på da George (Elliott Heffernan) blir sendt ut på landsbygda av sin mor (Saoirse Ronan) og bestefar (Paul Weller).

Det tar ikke lang tid før George støter på rasismen som den gangen var normalen. Han bestemmer seg for at denne evakueringen ikke er noe for ham. Han hopper av toget og vender tilbake til byen. Det som så skjer, kan minne om en dannelsesreise vi har sett mange ganger før.

Gutten vil til slutt gjenforenes med moren, men før vi kommer så langt, gjennomlever han sitt livs mest dramatiske døgn. Men ikke helt på den måten vi forventer. Byen George nå må manøvrere seg gjennom på egen hånd, består av traumatiserte borgere som ikke nødvendigvis viser seg fra sin beste side.

I en uforglemmelig scene ser vi brannmenn forsøke å få kontroll på en brannslange foran en bygård i brann. Slangen slynger seg rundt som en dødelig kobra og slår ut en av mennene. Dette er krigens vesen – ukontrollerbar og dødelig.

George søker som alle andre tilflukt i undergrunnen. Men politiet nekter først å åpne den. Dermed bryter folkemengden seg inn likevel. Der nede finner George fort ut at det meste er som før. Den hvite arbeiderklassen er ikke blitt noe mer solidarisk av krigen. Overklassen har for lengst rømt byen.

Filmens fortelling rommer to hovedlinjer som noen ganger speiler hverandre effektivt, andre ganger senker hverandres tempo. Morens opplevelser fra arbeidslivet løper parallelt med Georges eskapader. Saoirse Ronan spiller henne overbevisende som en arbeiderklassejente med voksende selvbevissthet om hva hun bidrar med til krigsinnsatsen.

Men hennes utvikling når aldri noen tilfredsstillende konklusjon, nettopp fordi det er Georges reise som er filmens hovedanliggende. Den unge Heffernan er et funn i hovedrollen. Det er noe ved hans vesen og ansikt som pirrer nysgjerrigheten, som gjør at du vil være med videre.

Et annet funn er rockelegenden Paul Weller i rollen som bestefaren. Han har få replikker, men et uvanlig talende ansikt. Som mange har påpekt, er dette McQueens mest konvensjonelle film på lenge. Men går man den nærmere etter i sømmene, så er den en uvanlig krigsfilm.

McQueen, som også har skrevet manus, tar utgangspunkt i mange av de samme scenene og situasjonene vi kjenner fra andre filmer om samme epoke. Men han tilfører dem ofte en overraskende vri. Det er noe ikke minst våre krigsfilmskapere her hjemme kan lære av.