Kuktåke med klam moral

Gruppesex, voldtekter og runking på offentlig sted. Nakne menn som ser på at andre har sex i en sauna om natten. «Ølhunden Berit» er ikke blyg i sin fremstilling av menns lengsler og begjær.

Anders Baasmo spiller Tom fra Oslo som jobber i morens klesbutikk. Han er en fyr midt i livet som er ufrivillig ungkar. Når Tom blir avslørt offentlig som et av landets mest forhatte nettroll, kler han seg ut som kvinne, kaller seg Berit og håper at ingen gjenkjenner ham.

Ensomhet, netthets og seksuelle overgrep er enorme samfunnsproblemer. Serieskaper Thomas Torjussen («Koselig med peis») gir oss en fortelling hvor disse utfordringene henger sammen. Men den bekmørke serien har egentlig ikke så mye nytt å si om de alvorlige temaene. «Ølhunden Berit» er først og fremst et karakterstudium av tre personer: Tom, hans nabo Audun og komikeren Live.

Serien tyr til et velbrukt humoristisk virkemiddel, kjent fra mange revyer, men også ikoniske komedier som «Mrs. Doubtfire» (1993), «Tootsie» (1982) og «Some Like It Hot» (1959): En mann kles ut i kvinneklær. I denne serien har grepet et retorisk poeng. Vil Tom endre syn på kvinner når han selv må leve som en?

Baasmo greier ofte å tilføre både humor og alvor i sine finkalibrerte rolletolkninger. Baasmo overdriver ikke de kvinnelige faktene. Det gjør han lurt i. Berit blir ikke en komisk karikatur av en kvinne, men er troverdig som et skadeskutt menneske som prøver å stable seg på beina igjen.

Jeg stusser imidlertid på noen andre grep, som fremstår utdaterte. Serien har en stereotyp fremstilling av østeuropeere som kriminelle og selgere av sex. Den planter også en idé om at det kan være negativt for en mann å ha vokst opp med en alenemor.

Ingrid Giæver er fengslende god som Live, en feministisk komiker som blir offer for Toms netthets. Giæver overbeviser som en karismatisk kvinne som kan være både suveren og sårbar.

Hennes samboer, spilt av Hermann Sabado, er seriens eneste velfungerende mann. Hans bitte lille rolle greier likevel ikke å veie opp for det svært dystre bildet som tegnes av menn anno 2025.

Ikke minst sliter Toms nabo, journalisten Audun (Jonas Strand Gravli). Han er en nybakt far som føler seg som en ansatt i sitt eget hjem. Samboeren bestemmer alt, opplever han. Audun får ikke tilfredsstilt sine seksuelle lengsler hjemme, forteller han psykologen sin: – Jeg har alltid lyst til å pule, men i stedet ender jeg alltid opp i kuktåka. Det vil si timevis med surfing på porno.

På tross av sitt pikante tema og noen eksplisitte sexscener, er «Ølhunden Berit» traust fortalt. Tempoet er langsomt og episodene litt for lange. I første episode ser vi stadig vekk at karakterene bruker skjerm. Men å se folk chatte på TV er akkurat like kjedelig som å se det i virkeligheten.

Visuelt skjer det lite originalt. Et vellykket unntak er en lang, drømmeaktig sekvens fra en sauna, hvor menn møtes for å ha uforpliktende sex. Denne duggfriske scenen har filmatiske kvaliteter som resten av serien mangler.

«Ølhunden Berit» synliggjør at voldtekt kan ramme mennesker uavhengig av kjønn eller status. Forhåpentlig bidrar den også til å fjerne skam og stigma.

Seriens ønske om å være en moralfortelling som både Tom og vi skal lære noe av, gjør slutten tam og friksjonsløs. Etter først å ha ført publikum ned i karakterenes mentale kloakk, er slutten like lun og hjertevarm som i en julefilm. Historien ebber ut som en klam moralhistorie. Akkurat som noen av mennene i saunaen får publikum en happy ending.

«Ølhunden Berit» er et velspilt mørkt drama med et positivt budskap om menneskers evne til forandring. En strammere fortelling og en dristigere finale hadde gjort serien langt mer pirrende og modig.