«Hjem kjære hjem» er en av årets viktigste filmer

To unge kvinner kommer på besøk til en eldre kvinne. Sistnevnte sitter på badet. Kamera klipper til et nærbilde av et stomihull. Det er blodrødt. Det er ekkelt. Mitt første instinkt var å ville snu meg bort.

Sofie har første dag på jobben som hjemmepleier i en liten by på Sør-Jylland i Danmark. Hennes kollega hjelper henne tålmodig gjennom skifte av Elses stomipose.

«Hjem kjære hjem» er ingen oppløftende og rosarød skildring av alderdom. Frelle Petersens film er sterk og svært rørende, men også et skremmende og til tider svært ubehagelig innblikk i eldres hverdag.

Det er en av årets viktigste filmer.

Regissør Petersen er kjent for sin sosialrealistiske stil. Både «Onkel» (2019) og sorgdramaet «Resten av livet» (2022) går tett på enkeltskjebner. I «Hjem kjære hjem» følger vi hjemmepleieren Sofie, som Jette Søndergaard spiller med innlevelse.

Sofie er skilt med en datter på vei inn i de vanskelige tenårene. Hun er et av disse menneskene med energi, optimisme og overskudd. Sofie går til jobben med stor iver. Den ferske hjemmepleieren får god kontakt med mange av de eldre og føler at hun gjør en stor forskjell i en hverdag som for mange er preget av monotoni.

Det går ikke lang tid før også Sofie føler presset. Hun må forholde seg til tidsskjema og strenge regler for hva hun kan gjøre for de eldre hun pleier. I tillegg klager pårørende. Varme og medmenneskelighet er ikke prioritert i et system styrt av kaldt byråkrati. I løpet av filmen går Sofie fra å være en idealist til et utslitt vrak med konstant dårlig samvittighet over alt hun ikke rekker.

Dessverre mistenker jeg at det er et realistisk bilde av alderdom Frelle Petersen og Jette Søndergaard skildrer. De får god hjelp av et knippe ikke-profesjonelle og svært modige skuespillere. Kamera er nærgående, og skuespillerne blottstiller karakterenes mest sårbare sider.

Dette er ikke en dokumentar, de er skuespillere som lar deg komme så tett inn på karakterene, at det av og til blir ubehagelig. Det er ikke lett å trekke frem en enkeltprestasjon, men Karen Tygesen i rollen som Else er det helt umulig ikke å bli berørt av.

Det er heller ingen tvil om at dette er en subtil maktprestasjon av Jette Søndergaard som Sofie. Hun har en naturlig og nedtonet tilnærming. I hver scene lar hun karakterens indre liv tre frem gjennom nyanser og ektefølt tilstedeværelse.

Regissøren bruker ingen kreative og finurlige visuelle krumspring for å fremme en bestemt atmosfære. Hans stil er holdt godt innenfor sosialrealismen. Fotograf Jørgen Johansson lar kamera stå stille og observere. Det går helt tett på nakne kropper, skrukkete hud, skitne anus og bleier fulle av størknet avføring.

I noen sekvenser føles kamera direkte invaderende. De er ubehagelige, og de er mange. Det blir litt repeterende og glir av og til over i å bli grafsende. Jeg tenkte at dette vil jeg ikke se i nærbilder, men kanskje trenger vi å få brutale realiteter midt i trynet?

Aftenposten hadde nylig en opprørende sak om situasjonen ved et eldresenter i Norge. En pasient fikk ikke dusje på nesten ett år. Jeg aner at situasjonen er like presset og stressende for både dem som jobber i hjemmepleien, og for pasientene som blir overlatt i eget selskap store deler av dagen.

Både Aftenpostens sak og denne filmen fikk meg i alle fall til å grue meg til den dagen jeg blir så syk at jeg trenger hjelp fra det offentlige.

Det er vanskelig å ikke sende et blikk til Michael Hanekes film «Amour» (2012). Den handler om et eldre ektepar og hvordan livet utarter etter at konen får slag. Begge filmene benytter en minimalistisk og observerende stil.

Haneke bruker lange tagninger for å skildre hverdagslige rutiner og det gradvise forfallet. Resultatet er en film preget av kjølig distanse som tvinger deg som seer til å observere uten å bli emosjonelt engasjert.

Tilsvarende er «Hjem kjære hjem» også preget av et lavmælt og realistisk uttrykk, men Pedersen er empatisk. Han skildrer med varme, men blir aldri sentimental. Du blir en del av Sofies hverdag.

Frelle Petersen tegner opp en virkelighet hvor hverdagsengler, pårørende og ildsjeler sørger for at hjulene går rundt. Det offentlige fremstår som et skjemavelde som ikke tar hensyn til pasientenes verdighet.

Filmens aller siste scene viser en av Sofies pasienter som nok en gang sitter mutters alene og venter på besøk og hjelp. Scenen stiller det store spørsmålet: Er dette en verdig slutt på et levd liv?