«Grevlingene» tar opp kampen mot woke-heksa

Den norske familiefilmen er blitt tematisk dristigere, særlig utenfor den sentraliserte norske filmbransjen i Oslo-området.

Den bergensbaserte «Victoria må dø» var en satirisk anlagt familiefilm om barn som ville kvitte seg med sin stemor. Denne nye familiefilmen fra Rogaland handler om en gjeng speidere som vil kvitte seg med en lokal kvinnelig aktivist. Hun holder nemlig på å kuppe den lokale speiderbevegelsen med sine identitetspolitiske kjepphester.

Caroline Johansen spiller denne «woke-heksa» så langt ute i parodien at det ikke nødvendigvis oppleves som et partsinnlegg i en identitetsdebatt. Heller ikke speiderbevegelsen slipper unna her. Den fremstilles nostalgisk og ute av takt med tiden. Men det er altså ingen tvil om hvem som er skurken.

Det er et freidig grep.

For øvrig er filmen veloppdragen og konvensjonell i formen. Forfatter og regissør Paul Lundø er mer inspirert av Indiana Jones enn Wes Anderson, som laget sin eksentriske «speiderfilm» med «Moonlight Kingdom».

Det er iblant noe spielbergsk ved Lundøs hjertevarme og nostalgiske speiderportrett. Vi møter den foreldreløse bygutten Bernt (Nils Elias Olsen) som blir plassert i fosterhjem hos aktivisten Gerd (Johansen). Han bærer på en drøm om å bli speider, akkurat som sin avdøde far.

«Tilfeldigvis» er han tildelt et fosterhjem på småstedet der faren vokste opp. Her kommer han raskt i kontakt med Grevlingene, en lokal speidertropp som forholder seg til speiderhåndboken som om den var Bibelen. Den eneste moderniseringen lederen Gunnar (Øystein Martinsen) har gått med på, er at flyktningbarnet Jamila kan få være med i troppen. Grunnlegger Robert Baden-Powells håndbok het jo tross alt «Scouting for boys».

Gerd vil selvsagt ikke sitte stille og se på at hennes nye fosterbarn blir innrullert i en konservativ gutteklubb. Hun legger derfor en utspekulert plan for å ta over Grevlingene, med mål om å forvandle klubbhuset til en sekulær og radikal workshop.

Til tross for de satiriske innslagene er det altså noe gammelmodig ved denne speiderhistorien. Barna er ikke opptatt av digitale dippedutter eller mobiltelefoner. De er hele tiden ute i fysisk aktivitet og på jakt etter eventyr i naturen.

Nils Elias Olsen har en naturlig sikkerhet foran kamera i hovedrollen. Han ser faktisk ut som barndomsutgaven av Kristoffer Joner. Filmskaperne lykkes med å skape noe tidløst og lett tilbakeskuende.

Dessverre er ikke komedien alltid like vellykket. Timing betyr som kjent alt i komedieskuespill. Noen ganger halter det. Johansen er en sann svir som speiderbevegelsens nemesis i en fortelling som har løse tråder. Kristoffer Joner spiller en mystisk skikkelse i bakgrunnen som kommer sterkere senere. Det er noe uavklart med rollens funksjon.

Om noen skulle være i tvil: Dette er politisk satire. Således bryter filmen ny grunn som familiefilm. Jeg er imidlertid usikker på om den lykkes som satire for hele familien. Vi kommer ikke unna at «woke-heksa» jages vekk, mens Grevling-klubben blir værende intakt.

Ja, de avslutter med en takkesang der også Gud prises. Hvor satiren begynner og slutter her, er jeg litt usikker på.