Den aristokratiske og sexy Dracula er fraværende i André Øvredals nye Hollywood-film. I stedet møter vi greven kun som et Gollum-aktig monster i denne horrorfilmen.
Øvredal har spesialisert seg på sjangeren. Etter brakdebuten med «Trolljegeren» (2010), har nordmannen laget horrorfilmene «The Autopsy of Jane Doe» (2016) og «Scary Stories to Tell in the Dark» (2019) i USA.
Filmens hovedperson er Clemens (Corey Hawkins), en britisk lege som ikke får jobb i hjemlandet fordi han er svart. Foto: Rainer Bajo/Amblin Entertainment
For få grøss
«Dracula – The Last Voyage of the Demeter» er basert på ett eneste kapittel i Bram Stokers romanklassiker «Dracula» (1897). Derfor har filmen tidvis litt lite fremdrift til å fylle nesten to timer på kinolerretet. Bølgetoppene med grøss kommer for sjelden.
Vi følger mannskapet om bord i den russiske skuta Demeter gjennom fire uker i 1822. De seiler fra Bulgaria til England. Om bord er flere mystiske kasser, som er merket med en tegning av en drage. Da en i mannskapet ser det, trekker han seg fra oppdraget. Han vet at dragemerket betyr fare.
Plottet er ikke direkte nyskapende. Også i filmer som «Alien» blir mannskapet i et (rom) skip angrepet av en livsfarlig blindpassasjerer. Og også i «Haisommer» velger flertallet i et lite samfunn å ignorere gjentatte advarsler og tegn på at et udyr kommer til å angripe dem.
Visuelt flott
Når det er sagt, ser filmen storslått ut. Det skulle kanskje bare mangle, når den har kostet så mye som 470 millioner kroner.
Kystbyen som skuta seiler fra, er pulserende skildret, med mange statister, gamle bygninger og levende detaljer. De varierte bildeutsnittene, som er godt klippet sammen, gir følelsen av at vi er om bord i en seilskute på 1800-tallet, ikke på et filmsett. Visuelt er det solid, og André Øvredal viser at han mestrer dette formatet.
Legen Clemens (Corey Hawkins) og (Anna Aisling Franciosi) kjemper sammen mot Dracula. Foto: Rainer Bajo/Amblin Entertainment
Grotesk grilling
Det tar tid før uhyggen sjøsettes i kinosalen. Lenge tenkte jeg at filmen egnet seg godt for barn. Om bord i skuta er en ni år gammel gutt, og stemningen blant mannskapet er ganske gemyttlig.
Filmen har imidlertid fått 15-årsgrense av en grunn. Når sollyset treffer Draculas ofre, friteres de som baconsvor. Disse grufulle sekvensene skaper grotesk og effektiv spenning.
Dracula fremstilles som et Gollum-aktig monster i filmen. Foto: Amblin Entertainment
Utfordrer oss ikke
Den erotiske spenningen som pleier å omgi Dracula, er imidlertid helt fraværende. Det blir litt tørt, og grepet reduserer grev Dracula til en mindre kompleks skikkelse.
I Francis Ford Coppolas stjernespekkede «Bram Stoker's Dracula» (1992) var vold og erotiske lengsler støpt sammen i en actionfylt og sexy film. Den satt som en sølvkule.
Denne filmen tar få sjanser på å utfordre seerne. Den er langt fra å være en lek med Dracula-universet, slik den ferske horrorkomedien «Renfield» (2023) er.
Mannskapet begynner å ane at alt ikke er som det bør være om bord i seilskuta Demeter. Foto: Rainer Bajo/Universal Pictures and Amblin Entertainment
Tidsriktig
«Dracula – The Last Voyage of the Demeter» har en tidsriktig fremtoning. Hovedpersonen Clemens (Corey Hawkins) er en svart mann med legeutdanning fra Cambridge. Han har ikke fått jobb i England på grunn av hudfargen – og havner derfor som mannskap på seilskuta.
Filmens eneste kvinne, Anna (Aisling Franciosi), er handlekraftig og minst like tøff som mannfolkene om bord. Franciosis rolletolkning minner om den hun gjorde i hevndramaet «The Nightingale» (2018).
«Dracula – The Last Voyage of the Demeter» er en tradisjonell spenningsfilm som flyter greit av sted, men som aldri får blodet til å bruse.
