Putrer rundt som en moped på feil bensin

Av de mange tingene jeg lærte da jeg jobbet noen år i NRK, var å begynne tilbakemeldinger med noe positivt. Så jeg begynner der når NRK starter året med dramaserien «Evy og alltid»:

Malene Wadel som spiller Evy, er en stjerne. Hun fikk sitt fortjente gjennombrudd som alenemor og bargründer i braksuksessen «Lykkeland». I «Evy og alltid» stjeler hun scener med sitt naturlige nærvær og åpne, enkle skuespill.

Kim Falck seiler også opp som ny skjermfavoritt. I vinter leverte han de morsomste scenene som statssekretær i Netflix-filmen «Troll». Nå herjer han som klønete eiendomsmegler og kåt rundbrenner i «Evy og alltid».

Det er dessverre det viktigste av beholdningen i en serie som lover mye, men innfrir for lite.

Hva handler det om? Mastergradsstudenten Evy er på svipptur hjem til Sandnes. Venninnen skal gifte seg. Evys fremtid legges i grus når kjæresten – en klimafyr fra Østlandet – dumper henne på venninnens store dag.

Rådville Evy strander i Sandnes. Hun må finne ut av alt på nytt. Studier. Kjærlighet. Familieliv. Vennskap fra oppveksten. Hun må «bli nummer én i sitt eget liv».

Anker i det nye livet blir mormorens kjolebutikk. Der tar Evy opp sin gamle lidenskap: omsying.

Allerede i første episode er det mye som ikke stemmer. Dialogene stotrer. Klippingen er like urytmisk. Bryllupet til Evys surfevenninne er rart plassert i en sjelløs kantine. Eller er det en nedlagt hotellresepsjon hvor gardinene er lagt i konkursbo?

Ole Christian Ertvaags oljevennlige harselas med Evys klimakjæreste er drøvtyggende som når Trygve Slagsvold Vedum hånskratter av caffe latte. Musikken som virker inspirert av «The White Lotus», harmonerer ikke med karakterer eller omgivelser. Bryllupsfotografen oppfører seg så rart at du forventer at han skal diskrediteres i handlingen.

Det blir han ikke. I «Evy og alltid» kan karakterene gjøre hva de vil uten at det får store konsekvenser for dem. Med dårlig timing kommer de tilbake fra sidelinjen uten spesiell motivasjon. Andre bare forsvinner, som et alkoholisert gatepar som får en kjapp bryllupshistorie før de kastes ut på gaten igjen.

Når serien litt etter halvveis har stabilisert seg som et greit romantisk drama, begynner forvirringen igjen. Da kommer Kristoffer Joner inn som karikert keramiker. Hvorfor? Det er ikke lett å si, for de bråkete scenene river ned det lille korthuset «Evy og alltid» har bygget.

Scenen i seg selv er morsom nok, men ender som en litt over snittet vellykket «Åpen Post»-sketsj om Sandnes, som var noe helt annet enn hva serien lovet meg. Jeg tar meg i å vente på Thomas Dybdahls aproposmusikk-vits fra samme humorshow.

Altfor ofte river «Evy og alltid» deg ut av illusjonen om å være til stede i karakterenes liv. Følelsen forsterkes når feil reaksjonsbilder klippes inn. Serien fremstår ofte dramaturgisk uferdig og tidvis teknisk dårlig komponert.

Etter en avstikker med litt magisk realisme på road trip til innlandet for en bunadskrone, presses noen romantiske konklusjoner frem. Tross en fin avrunding hvor Evy visuelt elegant stiger inn i familiens fortid, går den emosjonelle kabalen ikke opp.

Til sammenligning kan det sies at fjorårets norske «Kids in Crime» var litt enkel på plott, men tilsvarende sterk på å farge figurene og omgivelsene troverdig. For ikke å snakke om «Lykkeland», som bit for bit bygget mellommenneskelig drama som loddet dypt. Det ble medrivende tempo der «Evy og alltid» putrer rundt som en moped på feil bensin.

Etter åtte episoder skjønner jeg meg mindre på de fleste karakterene enn da Evy dukket opp i venninnens bryllup i starten. Kanskje det er slik de gåtefulle unge voksne i Sandnes er, men det blir ikke veldig godt TV-drama av det.