Å adaptere en erotisk og politisk ukorrekt kultklassiker til vår tid krever både mot, sensitivitet og en viss eleganse.
Den franske filmskaperen François Ozon besitter alle disse egenskapene. Men kanskje like viktig: Han tilfører den nye versjonen en etterlengtet humor som originalen manglet.
«Petra von Kants bitre tårer» (1972) er en av disse kultfilmene mange har hørt om, men svært få har sett. Det skyldes at den ikke tilhører Rainer Werner Fassbinders mest feirede filmer. Den er mest kjent for å være vågal for sin tid ved å skildre lesbisk kjærlighet med masochistiske trekk.
Ozon har foretatt noen markante endringer ved å skifte hovedpersonens kjønn og yrke. Motedesigner Petra er blitt til filmregissøren Peter, en impulsiv hedonist som lever i øyeblikket og for filmkunsten. Fra originalens mørke drama blir vi introdusert for et kammerspill som ofte minner mer om en komedie.
Den største forvandlingen er kanskje at hovedpersonen knyttes tettere opp til filmlegenden Fassbinder. Denis Ménochet i hovedrollen ligner ikke bare på ham fysisk, men mange av rollens særegenheter kan minne om ham.
Den selvopptatte regissøren og den minst like selvopptatte og opphøyde divaen. Foto: AWE
Blant påfugler i Köln
Det er ingen hemmelighet at Ozon har vært dypt influert av Fassbinder. Hans første film, den dristige «Water drops on burning rocks» (2000), var basert på et upublisert skuespill av den tyske regissøren. 23 år senere er Ozon mer opptatt av å utlevere rollegalleriets påfuglfjær enn å vise sine egne.
Vi møter hovedpersonen Peter von Kant på høyden av karrieren i Köln. Han er erklært som et geni av sin egen samtid, men synes ute av stand til å inngå et forhold på andre premisser enn sine egne. Helt til han møter den unge Amir (Khalil Gharbia), som han forelsker seg hodestups i.
Han lover ham en rolle i sin neste film og hiver alle prinsipper ut av vinduet for å tekkes sin nye yndling. Det går selvsagt galt.
Ozon har beholdt grunnlinjene fra originalen, men det er likevel to helt forskjellige filmer. For det første er Peter en komisk skikkelse som vi gradvis forbarmer oss over. For det andre er hans assistent Karl (Stéfan Crépon) tildelt en mer betydningsfull rolle enn Petras assistent. Karls reaksjoner på Peters oppførsel er et effektivt og noen ganger hysterisk morsomt speil for handlingen.
Da Fassbinder lagde originalen, hadde de ikke økonomi til å jobbe med dypfokus. Her kan vi studere Karls ansikt hver gang han er i bildet sammen med Peter. Det er et stort pluss for filmen.
Camp kammerspill
Fassbinders visuelle forbilde var Douglas Sirk, det amerikanske melodramaets mester (noen som husker «Imitation of life»?). Ozons formspråk ligger her nærmere Sirks disiplinerte studiostil enn Fassbinders nonchalante lavbudsjettstil.
Hans tilnærming er camp, noe som kommer best til uttrykk i scenene med Isabelle Adjani, som med utilslørt fryd spiller en parodi på seg selv. Med replikker som «Jeg er en stjerne, men også et menneske», er hun en syttitallsversjon av Gloria Swansons fordums diva i «Sunset Boulevard».
Regissøren Peter von Kant og hans trofaste assistent Karl ser på de siste opptakene. Foto: AWE
Først og fremst er dette Ménochets film. Han fortolker en patetisk skikkelse, men makter gradvis å få oss over på rollens side. Da Peter til slutt finner seg selv som medmenneske, er det akkurat passe tongue in cheek.
Nesten all handling utspiller seg i Peters leilighet. Men Ozon slår ut veggene i kammerspillet med uvurderlige bidrag fra fotograf Manus Dacosse og produksjonsdesigner Katria Wyszkop.
Den klaustrofobien som var en tilsiktet del av Fassbinders film, er her erstattet av en større visuell lekenhet og vilje til å gi oss pusterom. Som når Peter danser dritings til «In my room» av The Walker Brothers foran bildene av sin tapte kjærlighet. Det er patetisk og trist – men også morsomt. Bare en begavet filmskaper slipper unna med det.
