Glamour-feminismen er tilbake

I 1998 seilet fire damer inn i stuene våre. Kledd i siste mote og høye Christian Louboutin-sko gikk de på byen, drakk cosmopolitans og hadde sex uten skam.

For mange var «Sex and the City» et forfriskende bilde på kvinner som våget å være seg selv. For andre var den et skrekkeksempel på moteverdenens kjøpshysteri. En kan mene hva man vil om seriens kvaliteter, men et fenomen var den.

Historien om Carrie (Sarah Jessica Parker), Samantha (Kim Cattrall), Charlotte (Kristin Davis) og Miranda (Cynthia Nixon) førte også til to filmer.

Og jeg skal ærlig innrømme at etter siste film følte jeg meg rimelig ferdig med glamour-feminismen som ble prakket på oss. Kanskje fordi jeg aldri har hatt råd til et par Louboutin? Nei, det var fordi den siste filmen, som kom i 2010, var et skikkelig makkverk.

Jeg husker jeg gikk ut av kinosalen med en besk bismak om munnen fordi dette smakte ren forbrukspornografi. På godt og vondt er likevel fenomenet en del av min popkulturelle ballast.

Det har gått mange år siden sist vi så dem. Det har vært krangling i kulissene. Kim Cattrall er ikke med. Samanthas fravær tas opp og er greit løst i den første episoden. Likevel er hun dypt savnet. Noe mangler i gruppedynamikken.

«And just like that» fortsetter likevel i samme tralten som før. Ja, damene er blitt eldre, de har fått rynker, og noen har strammet opp både her. Når du først møter dem, sitter de fortsatt på kafé, drikker vin og skvaldrer.

Charlotte kritiserer Miranda for ikke å farge håret sitt. «Grått får deg bare til å se eldre ut», sier hun. «Det er viktigere ting i verden enn å se ung ut», repliserer Miranda.

Mye er med andre ord som før i de øverste samfunnslag på Manhattan. Men mye har også endret seg i samfunnet. Vi har hatt Donald Trump, «Black Lives Matter»-bevegelsen, #metoo og en pandemi.

Den siste filmen sluttet med at Carrie fikk sitt «walk-in-closet», Mr. Big (Chris Noth) og en lekker leilighet. Da serien starter, har de to nettopp kommet ut av lockdown etter pandemien. Romantikken blomstrer fortsatt.

En serie krever selvsagt både fremdrift og drama, så mer av handlingen skal jeg ikke avsløre.

Anmeldere fikk ikke tilgang til episodene på forhånd. Teksten er dermed basert på de to første episodene som nå ligger ute. Det er et lite grunnlag for å si noe om serien som helhet, men starten er et emosjonelt gjensyn for de av oss som elsket den.

Seriens forsøk på å oppdatere seg i dagens politiske og seksuelle landskap, er derimot ikke alltid like vellykket. Den originale serien er blitt kritisert for å være for hvit, for elitistisk, for heteroseksuell.

Resultatet er at de har pøst på med så mye politisk korrekthet at det blir litt påklistret. Samtidig skal det sies at noe av det også er gjort med humor. Som når Miranda vender tilbake på skolebenken for å ta et kurs i statsvitenskap.

Professoren er afroamerikansk, og Miranda dummer seg loddrett ut og faller rett i det professoren omtaler som «white saviour complex».

«And just like that ...» holder med andre ord stø kurs selv om det etter hvert kryper frem en mer alvorlig tone. De er blitt eldre, publikum er blitt eldre, og det kler serien.

Men allerede etter starten får jeg alle produktplasseringene i vrangstrupen. Av og til passer det bare ikke helt inn. Likevel, gi meg et par cosmopolitans, så er jeg med videre.