En politietterforsker som blir besatt av en hovedmistenkt representerer ikke noe nytt innen krim noir-sjangeren. Det usedvanlige her er den fortellergleden filmskaperen Park Chan-wook viser gjennom sin lekne utforskning av sjangeren.
Han er mest kjent for sine voldelige og sensuelle overskridelser i filmer som «Oldboy» og «The Handmaiden» – to visuelt like lekne sørkoreanske filmer som ble internasjonale kinosuksesser.
Denne gangen er han imidlertid nærmest kysk i sin omgang med vold og sex. Parks allsidighet synes ikke å ha noen grenser. Han skreddersyr her stilen i henhold til den fatalistisk-romantiske handlingen som er ment å være gåtefull mesteparten av tiden.
Jeg har sjelden sett en like medrivende film der selve kriminalintrigen må vike for mystikken og et overskudd av visuelt dristige digresjoner. Det burde ikke fungere. Men det gjør det, som oftest.
Tang Wei måtte flykte fra Kina og er blitt en av de store stjernene i sørkoreansk film. Foto: Arthaus
Den besatte politietterforsker
Vi møter den klassiske besatte politietterforskeren, spilt av Park Hae-il, som aldri helt greier å slippe en sak. Han har likevel funnet en slags balanse mellom jobb og privatliv ved å stykke de opp: På ukedagene er han på jobb inne i storbyen Busan. I helgene er han sammen med hustruen i en tilstøtende småby. Det går tålig greit, helt til filmens femme fatale Seo-rare (Tang Wei) dukker opp.
Ektemannen hennes døde nylig i en klatreulykke. Vår mann er satt på saken og går som vanlig metodisk frem. Men ganske snart bringer hun ham ut av fatning. Det er helt fra starten en besynderlig kjemi mellom dem. De trekkes mot hverandre. Men det er han som forfølger henne og tenker på henne hver eneste av døgnets timer. Blir han manipulert eller er det kjærlighet?
Hennes forhistorie som kinesisk flyktning, er så sterk at det er umulig for ham å ikke bli berørt av den. Men det er noe mer ved hennes vesen. Hun gir inntrykk av å være både et offer for voldelige menn og en briljant forfører.
En av få berøringer mellom hovedrollene. Filmskaper Park Chan-wook er mer tilbakeholden denne gangen, Foto: Arthaus
Komiske digresjoner
Vi har sett det mange ganger på film før, men ikke akkurat på denne måten. Regissør Park er utstyrt med en leken humor som kommer godt til sin rett i dette pastisjdrevne film noir-universet.
Når handlingen og tonen blir mørk, når hovedrollen synker inn i depresjonen, kan Park glimte til med overrumplende kameraperspektiver og eksentriske avstikkere.
Min favoritt er perspektivet til en sløyd fisk, eller den elektriske massasjestaven til en av etterforskerne. Dette er en krevende balansegang mellom fatalisme og komedie som også inngår Parks katt og mus-lek med våre forventninger. Det kan virke som han følger en nøye uttenkt plan, men går denne kabalen egentlig opp?
Vi blir kastet ut i et slalåmløp av intriger og motivasjoner vi aldri blir helt kloke på, som aldri gir helt mening. Handler dette, på bunnen, om den umulige kjærligheten?
Kinesisk skuespiller-flyktning
Vi får ingen klare svar, før kanskje helt til slutt. Og bakom ruver Hitchcock og denne filmens store inspirasjon: «Vertigo».
De visuelle referansene er flere: Politi som jager etter mistenkte på hustak, en mystisk grønn kjole. I likhet med Hitchcocks klassiker er dette en film om en sykelig besettelse vi blir smittet av. Det kan være en konspirasjon eller et selvbedrag – i likhet med hovedrollen gir vi etter hvert blaffen og vil bare at affæren skal fortsette.
Jeg kan ikke forestille meg filmen uten Tang Wei i rollen som filmens femme fatale. Hun har et ansikt du ikke blir lei av å se på. Det uttrykket noe både primitivt og raffinert på samme tid. Noen vil kanskje huske henne fra Ang Lees «Lust, Caution», en erotisk ladet film som ga henne problemer med kinesiske myndigheter. Nå har hun funnet et midlertidig hjem i sørkoreansk film. Det skal vi være glade for.
