Intenst og uhyggelig

Det er alltid like spennende å sette seg ned for å se en film fra manusforfatter og regissør M. Night Shyamalan.

Han er kjent for sine overraskende vrier, og det er kanskje regissørens store problem.

Shyamalan fikk sitt gjennombrudd med «Den sjette sansen» i 1999. Filmen var en skjellsettende opplevelse. Hans neste filmer ble av mange oppfattet som skuffelser, men hverken «Unbreakable» (2000) eller «Signs» (2002) er dårlige. De leverte bare ikke det samme sjokket.

Han har derimot laget dårlige filmer. Du kan hoppe over både «The Last Airbender» (2010) og «After Earth» (2013).

Regissøren er vanskelig å plassere i en boks. Du vet aldri helt hva du får servert – hverken i stil eller sjanger. Det er forfriskende, men nedturen kan bli stor.

«Knock at the Cabin» er heldigvis ingen nedtur. Regissøren kan å lage tett og klaustrofobisk spenning.

Denne gangen har han strippet bort all staffasje og avanserte effekter. Filmet i et anamorfisk bredformat på et kamera fra 90-tallet, gir det filmen et grovt og rått uttrykk.

Det passer godt. Jeg skal ikke avsløre for mye, men Eric (Jonathan Groff) og Andrew (Ben Aldridge) er på hyttetur sammen med adoptivdatteren Wen (Kristen Cui). Det er herlig å se et forhold mellom to menn fremstilt som noe fint og helt normalt. En dag dukker fire mystiske fremmede opp. De prater om verdens undergang. Bare et stort offer fra vår kjærlighetsfulle familie kan stoppe det. Det er ikke så normalt.

Utgangspunktet høres ut som en typisk invasjon-i-hjemme-film. Jeg tenkte med en gang at jeg ikke orker nok en vri på Michael Hanekes grusomme «Funny Games» (1997 / 2007). Shyamalan tar en annen retning, og det som utspiller seg, er et moralsk dilemma.

Gisseltagerne virker ko-ko. De messer om dommedag, men det viser seg at de er helt vanlige folk. Leonard (Dave Bautista) er lærer. Sabrina (Nikki Amuka-Bird) er sykepleier.

Hva har fått dem til å gå helt av skaftet?

Shyamalan undergraver forventningene våre og leverer sin beste film siden «Split» (2016).

«Knock at the Cabin» er intens, ubehagelig og ekkel. Selv uten store overraskelser er den spennende. Du kastes mellom tvil og tro. Har de fire oppholdt seg for lenge i et bisart ekkokammer på nett? De er i alle fall hellig overbevist om at de har rett.

Herdís Stefánsdóttirs musikk hamrer inn ubehaget. Dialogen er troverdig i det som i praksis er et kammerspill. Det hadde aldri fungert uten et sterkt skuespillerlag.

Jonathan Groff og Ben Aldridge overspiller ikke der de prøver å holde sin egen redsel i sjakk foran datteren. Kristen Cui er et naturtalent jeg aner vi kommer til å se mer av.

Den som stjeler hele filmen, er likevel Dave Bautista. Han startet karrieren som fribryter, men ble kjent som Drax i «Guardians of the Galaxy».

Først så jeg bare store muskler og ikke så mye annet. Det var fordomsfullt av meg. Jeg har måttet moderere meg flere ganger. Bautista har også store skuespillermuskler.

Shyamalan filmer ham ofte i nærbilder, og hele ansiktet fyller lerretet. Bautista har en brennende tilstedeværelse. I det ene øyeblikket er han som et lite barn som lurer på hvordan han havnet i denne situasjonen. I det neste utstråler han fatalistisk glød og besluttsomhet.

Bautista alene er verdt kinobilletten til dette skremmende scenarioet. Filmen er for øvrig inspirert av Paul Tremblays «The Cabin at the End of the World».

Manusforfatterne Shyamalan, Steve Desmond og Michael Sherman har tatt seg store friheter. Liker du boken, er det ikke sikkert endringene faller i smak.

Romanen er skrekkelig dystopisk, men filmen har en annen tone. Den ligger nærmere den psykologiske thrilleren enn apokalyptisk horror. Det tror jeg er lurt, men du må kjøpe et premiss. Gjør du det, kommer filmen til å treffe deg midt i solar pleksus. Hvis ikke, kan den nok misse totalt.