Vi ventet forgjeves på noe godt hos Venti Venti

Når sulten tar deg på Tjuvholmen, er det flere alternativer. Nærmest badebryggene ligger Venti Venti, i samme bygg som Astrup Fearnley-museet.

Den italienske restauranten åpnet i 2020. Da ga Aftenpostens anmelder stedet en femmer. Nå er det på tide med et nytt besøk, og forventningene er store når vi setter oss på uteserveringen.

– Dette er jo en veldig undervurdert plass bare å ta en øl også, bemerker spisevennen.

Menyen er spennende. Fritert squashblomst er sjelden kost i Oslo. Ellers pirrer stikkord som «pistasj» og «pak choi» nysgjerrigheten min.

Men først bestiller jeg en enkel glede: focaccia og aioli. Aiolien er fyldig og god på smak. Brødet er mykt.

Vi starter med det som skal vise seg å være kveldens beste rett. Den friterte squashblomsten er fylt med ricotta. Presentasjonen av retten skriker tidlig 2000-tall, men innholdet skal vise seg å være innovativt.

Et blad japansk mynte og balsamicoperler løfter retten flere hakk. Perlene gir et syrlig stikk, mens mynten gir litt sting. Selve blomsten er flott fritert – sprø og lett.

Vi har også bestilt tartar til forrett. Ikke så italiensk, men det klarer jeg sjelden å motstå når det står på menyen. Denne skulle jeg derimot vært foruten.

Kjøttmassen kommer i en skål av parmesan.

– Dette er å kaste bort italienske landbruksvarer! utbryter spisevennen etter en smak.

Skallet er tørt og smaker lite parmesan, det kjennes mest ut som en forgått kjeks. Kjøttet er hakket ihjel og er altfor kompakt. Her ble alt feil.

Pasta er et must på italiensk restaurant. Vi velger en variant med salsicciapølse, guanciale (røkt svinekinn), sjampinjong, tomatsaus, parmesan og pak choi. Pak choi er en type kål som man vanligvis ser i asiatiske retter. Spennende. Men kålen er ingen sted å se i retten vår. Mulig den ligger skjult i sausen, men vi smaker den ikke.

Pastaen er godt kokt, med litt tyggemotstand. Sausen er enkel og mangler litt dybde. Cherrytomatene er kjedelige og mangler sødme.

– Man kan presentere bedre enn å legge et lite juletre fra nyåret oppå retten, furter spisevennen.

Kommentaren sikter til rosmarinkvasten som ligger på toppen. Denne komplimenterer smakene godt, men her skulle vi gjerne hatt mer av det i sausen.

Vi har valgt pistasjpanert piggvar som den andre hovedretten. Her faller presentasjonen og smakene i fisk.

Foruten noen dråper med pistasjpesto er retten uten noe saus. Det blir veldig tørt. Igjen er cherrytomatene, som ser tilfeldig plassert på den panerte fisken, litt sure. Det er langt ut i juni, her bør råvarene kunne levere bedre.

Potetbåtene som kommer i en minigryte, er forglemmelige og dvaske. Det verste er likevel de friterte aubergineskivene. De er direkte underbehandlet. Her skulle det vært tynnere biter.

Det kommer et realt regnskyll over uteserveringen, men parasollene holder oss tørre. Det er da i alle fall noe.

Til dessert tar vi en sjokoladefondant og en dessert med sitronsorbet. Sjokoladefondanten har et tørt og intetsigende ytre. Vaniljeisen er god på smak, men ikke noe ekstraordinært.

Sitronsorbeten kommer i et martiniglass sammen med vodka og prosecco. Presentasjonen er ganske harry, men også litt gøy. Dessverre er resultatet en litt ubalansert sørpe av alkohol og sitronsmak.

Og med det er måltidet slutt og forventningene skyllet bort. Venti Venti har en herlig plassering, ganske god service og fin utsikt. Det er derfor synd at maten, som er det viktigste, ikke er bra nok. Det gjør at karakteren akkurat vipper ned på tretallet. Kanskje var vi uheldige i en travel turistsesong, det hadde jo vært deilig om stedet kunne blitt en perle atter en gang.