Sensurens comeback

Etter at Ronald Reagan ble valgt til USAs president i 1980, opplevde amerikanerne en sterk økning av sensurkrav mot bøker.

«Over natten kravlet sensorene ut fra skjulestedene sine», forteller forfatter Judy Blume (85) i en ny dokumentar om hennes liv.

Den populære ungdomsbokforfatteren opplevde stor suksess på 70-tallet med tabubrytende bøker som «Are You There God? It's Me, Margaret» (1970).

Boken er fortsatt populær. En rykende fersk filmversjon, med Rachel McAdams, fikk nylig full pott av The Guardians filmanmelder.

På 80-tallet, som nå, opplevde ungdomsbokforfatterne å bli enkle målskiver for puritanere.

«Det var skremmende og deprimerende», forteller Blume om forsøkene på å fjerne bøkene hennes den gang. Hun er minst like sjokkert over at det nå skjer igjen i stor målestokk.

Blumes bøker ble særlig kritisert for å skildre ung seksualitet. Det temaet har ikke sluttet å provosere USAs puritanere.

Kravene om å fjerne bøker doblet seg fra 2021–2022. Det viser tall fra den amerikanske bibliotekforeningen, ALA. De fører en egen liste over bøkene som får flest klager. I tillegg til seksualitet er det særlig legning, kjønn og rasisme som plager hobbysensorene i vår tid.

Tegneserien «Gender Queer» av Maia Kobabe tar opp både transtemaet og andre spørsmål om seksualitet. Den har dermed hatt «gleden» av å trone på en klar førsteplass de to siste årene.

Dokumentaren «Judy Blume Forever» er mest interessant når den viser oss hvordan fortidens debatter i USA minner om dagens. Blume sloss mot sensur. I tillegg måtte Blume som enslig mor og karrierekvinne kjempe mot datidens fordommer. Mens hun ble en helt for tenåringer, gjorde hun samtidig en viktig påvirkningsjobb som praktiserende feminist.

I en scene ser vi henne i et diskusjonsprogram mot den konservative politikeren Pat Buchanan. Sistnevnte klarer ikke å slippe det at Blume har nevnt onani i en av bøkene sine. Til slutt avbryter Blume ham: «Er du helt opphengt i masturbasjon?»

Det er en vinnende one-liner, men Blume innså at det var håpløst å skulle forsvare seg selv konstant. I stedet ble hun et svært aktivt medlem i organisasjonen National Coalition Against Censorship.

En så kjent forfatter som Blume blir naturligvis også mer kritisert enn mindre kjente. I intervjuboken «You Can’t Say That!» (2021) av Leonard Marcus dokumenterer han hvordan 13 andre amerikanske ungdomsbokforfattere opplever lignende motstand. Selv bokserier vi tenker på som særs uskyldige, som Dav Pilkeys «Kaptein Supertruse», har møtt massiv kritikk fra puritanske amerikanere.

Både i boken og dokumentaren påpekes det at det er bibliotekarene som tar den største risikoen når de velger å forsvare en bok. Mens forfatteren gjerne også opplever økt salg, grunnet oppmerksomheten disse bokdebattene gir dem, kan en skolebibliotekar miste jobben om rektoren er feig eller støtter sensurkravene.

I tillegg kan redselen for represalier føre til at bibliotekarer sensurerer seg selv og ikke våger å ta inn bøker de vet det kan bli debatt rundt.

Dokumentaren forsøker ikke å forklare hvorfor sensurkravene er blitt så sterke igjen, men parallellene til 80-tallets økte puritanisme er interessante.

«You Can’t Say That!» påpeker derimot at boikottkravene nå kjennetegnes av å være svært godt organiserte, takket være internettets nye muligheter. «Sensur viser et samfunns manglende tro på seg selv», skriver Marcus i forordet.

Dagens USA er både splittet og utrygt, så vi behøver kanskje ikke å frykte at denne trenden kommer til Norge?

Selv om de sterkeste kravene til sensur i USA kommer fra den kristne høyresiden, er de ikke alene om å kreve bøker fjernet. Sensitivitetslesere har begynt å gjøre seg gjeldende også i Norge. I 2019 opplevde forfatter Hilde Henriksen å bli anklaget for rasisme i bildeboken «Sitronlimonaden».

En annen trend fra såkalte progressive er å mene at kun «homofile kan skrive om homofile, eller kun svarte om svarte». Det er en impuls som går direkte imot hva kunstnerisk utfoldelse handler om, nemlig å leve seg inn i andre verdener og mennesker.

Tidligere bøkers ord og uttrykk får også oftere og oftere de «gode sensuristenes» oppmerksomhet. I Storbritannia fikk nylig Roal Dahls bøker en grundig moralsk vask. I Tyskland krevde noen for noen uker siden at etterkrigs-klassikeren «Tauben im Glas» av Wolfang Koeppen måtte fjernes fra pensumlister på videregående, fordi den inneholdt for mange «n-ord».

Men hvordan kan man lære om tidligere tiders rasisme, hvis alle spor etter den blir fjernet?

Selv ikke Judy Blume unnslipper slik ahistorisk kritikk i sin egen dokumentar. Mange kjente amerikanere, som Lena Dunham og Molly Ringwald, forteller entusiastisk om Blumes bøker. Men mot slutten påpeker også flere at kjønns- og familiemønsteret i Blumes 70-tallsklassikere er vel tradisjonelt. Kanskje ikke så rart. Blume skrev samtidslitteratur for datidens ungdom og ikke utopisk fremtidslitteratur.

Blumes engasjement for sine lesere gjennomsyrer dokumentaren. Filmen byr på fantastisk videomateriale fra hele hennes liv. Alle brevene hun har fått og svart på, er arkivert. Filmen viser noen ytterst rørende øyeblikk når de nå voksne barna leser brevkorrespondansen de hadde med sitt store idol.

Til tross for kjendisstatusen i USA er ikke Judy Blume et så stort navn i Norge. Dokumentaren har derfor størst appell for dem med interesse for ungdomsbokfeltet og dagens sensurdebatter.

I filmens første scene sykler den usedvanlig vitale 85-åringen av gårde til bokhandelen hun driver. Og vi avslutter også der, hvor Blume stolt har satt opp klistremerker om at «Vi selger forbudte bøker».

Det er amerikanske tilstander, og vi får håpe det ikke blir norske. Men «Judy Blume Forever» minner oss om at sensurkrav har det med å komme igjen og igjen, og at litteraturen trenger utrettelige forkjempere som Blume – overalt i verden.