Portrett av en uperfekt kvinne

Vi er alle blindet av egne fordommer og forventninger. Det gjelder også anmeldere. Jeg trodde jeg ville elske denne serien, men noe buttet imot.

Jeg traff mine egne fordommer i den berømte døren. Det er aldri gøy.

I vår kultur har vi en tendens til å dyrke det overfladiske. Vi skal ha den perfekte fasaden til enhver tid. Det er nok mange – både kvinner og menn – som kjenner på perfeksjonskravene.

Til tross for flere tiår med kvinnekamp er idealdrømmen at vi fortsatt skal ha perfekt familie, perfekte hjem, perfekt utdanning og perfekte barn.

Clare Pierce (Kathryn Hahn) er i slutten av 40 årene, og hun har ingen av delene.

Det vil si, hun har både mann og barn og jobb. Tenåringsdatteren Rae (Tanzyn Crawford) hater henne. Ektemannen Danny (Quentin Plair) har kastet henne ut. Og jobben henger i en tynn tråd.

Clares liv rakner i de perfekte sømmene. Hun er midt i en midtlivskrise, og ingenting går som planlagt.

Vi er ganske vant til å se den mannlige midtlivskrisen skildret på film. Fra Kevin Spacey i «American Beauty» (1999) til Bill Murray i «Lost In Translation» (2003) og Michael Keaton i «Birdman» (2014). De får lov til å utagere uten protester.

Hvorfor hadde jeg da mest lyst til å be Clare ta seg sammen? Har ikke kvinner like stor rett til å hyle og skrike når livet ikke er blitt som planlagt?

Jo, vi har det, men det er snodig at jeg måtte stille meg selv spørsmålet. Det sier litt om hvordan vi er vant til å se voksne kvinner fremstilt i popkulturen.

Kvinneskikkelser på film og TV skal også helst være perfekte. Det er dermed befriende å se Hahns komplekse portrett. Hun er årsakene til at jeg til slutt endte opp med å omfavne Clare i «Tiny Beautiful Things».

Serien er basert på Cheryl Strayeds bok med samme navn. Da Clares liv faller sammen, rekker en gammel venn ut en hånd. Hun blir tilbudt å skrive en Klara Klok-spalte.

Hvordan kan jeg gi råd når alt rundt meg kollapser, spør hun. Spalten blir redningen.

Serien bytter mellom Clare i nåtid og fortid. Det gjør fortellerstrukturen litt vel tung. Vi følger den unge Clare, flott spilt av Sarah Pidgeon, gjennom rotløshet og morens død. Moren tolkes nyansert og nydelig av Merritt Wever, en dyktig skuespiller som fortjener større roller.

I bunnen lurer også klasseperspektivet. Clare greier aldri helt å riste av seg arbeiderklasserøttene da hun gifter seg inn i middelklassen. Det kan gå dårlig når Hollywood og produsenter som Reese Witherspoon og Laura Dern skal skildre levde liv, men takket være Hahn går det bra.

Hahn bærer serien som uperfekt takras. I det ene øyeblikket er hun varm, mens i det andre fremstår hun som en gigantisk egoist. Vi får et godt portrett av en kvinne som ikke tegnes ensidig, men akk så menneskelig. Hahns intense tilstedeværelse gjør at serien blir rørende, men aldri sentimental.