Fulltreffer om kjærlighet i livets høst

Kvinne møter mann. Han skuffer henne. Kan det likevel bli de to?

Kjærlighetshistorien i «Høstgule blader» er av det tidløse slaget. Kanskje det er derfor det også føles som om filmen foregår i et helt eget univers.

Fortellingen inneholder likevel et tydelig ekko av vår samtid: Ukraina-krigen er toppoppslag hver gang noen skrur på radioen.

Finlands mesterregissør Aki Kaurismäki (66) vant juryprisen i Cannes i år med denne tørrvittige filmperlen. Heldigvis vet han å fatte seg i korthet, akkurat som sine fåmælte karakter. I motsetning til mange andre kinofilmer nå til dags, varer denne godbiten i kun 81 minutter.

Det mest fengende øyeblikket utspiller seg etter nøyaktig én time. To unge kvinner fremfører en uimotståelig synthpoplåt i en bar. Jeg har sett scenen igjen og igjen uten å bli lei. Kombinasjon av lyd, bilde, skuespill og klipping er briljant.

Med gravalvorlige ansikter og englestemmer fremfører duoen en trist tekst. Sangens deprimerte jeg-person ønsker å bryte ut av et forhold for å isolere seg.

Idet popmelodien når sitt oppstemte klimaks, kommer de nitriste tekstlinjene: «Jeg er en fange her for evig, selv gravlunden er omgitt av gjerder», «Jeg liker deg, men orker ikke meg selv».

For den mannlige hovedpersonen, Holappa (Jussi Vatanen), blir sangen forløsende. Han blir motivert til å ta seg sammen og kjempe for kjærligheten.

«Høstgule blader» byr på særdeles mange gjennomtenkte referanser. Kaurismäki viser at kunst og kultur kan gjøre oss til bedre mennesker. Og han skiller ikke mellom såkalt høy- og lavkultur. Hovedpersonene går på kino og ser Jim Jarmuschs zombiekomedie «The Dead Don't Die» (2019). Etterpå diskuterer publikum hvordan den tøysete filmen minner dem om verk av Bresson eller Godard.

Kaurismäki skildrer et samfunn der tilgangen til kultur også er viktig for mennesker som arbeider i manuelle yrker.

Både Holappa og den kvinnelige hovedpersonen, Ansa, jobber i fysisk krevende yrker med lav status og få rettigheter. Hun arbeider blant annet med å vaske opp, slik Kaurismäki selv gjorde før han ble filmskaper.

Trøstesløse arbeidsoppgaver er likevel ikke det som tynger hovedpersonene mest. Begge lever alene tilsynelatende fordi de bærer på smertefulle livserfaringer.

Da de tilfeldigvis møtes på en karaokebar, øyner de sjansen for å oppleve romantikk. Men i likhet med naturens høstgule blader; kjærligheten flyr raskt videre – om man ikke griper den.

Synthpopduoen som ble nevnt over, heter i virkeligheten Maustetytöt (kan oversettes til Spice Girls). Låten de fremfører i filmen, er noen år gammel.

Kaurismäki låner musikk fra ulike epoker og stilarter. Til sammen bidrar de til å bygge hans særpregede filmunivers, sammen med valg av kostymer og innspillingssteder.

Handlingen foregår i Helsingfors i dag. Men interiørene og klær minner om 60-tallet, muligens 80-tallet. Det forsterker følelsen av at fortellingen er tidløs.

En rekke tørrvittige replikkvekslinger viser at regissøren har sans for deadpan-humor. Deprimerte Holappa blir invitert med på karaokebar av en kollega, men stritter imot: – Tøffe typer synger ikke. – Du er ikke en tøff type. – Det kan jeg være. – Utenlands, kanskje. I Danmark.

Fastlåste situasjoner blir tragikomiske fordi ingen reagerer som forventet. Karakterene holder igjen følelser i stedet for å uttrykke dem.

Dermed blir det desto mer virkningsfullt når de får høre synthduoens åpenhjertige sang. Det gjør også inntrykk da Ansa endelig utbryter «den jævla krigen!» eller glimter til med et smil. Hun klarer ikke å skjule at hun er sjarmert av Holappa. Alma Pöysti er nominert til Golden Globe i klassen «beste kvinnelige hovedrolle» for denne treffsikre tolkningen.

På under halvannen time forteller Aki Kaurismäki en usedvanlig nydelig og tørrvittig fortelling om kjærlighet i livets høst.