En grisk tragedie

11. desember 2008 rystes Wall Street av en nærmest ufattelig nyhet. Den berømte finansmannen Bernhard (Bernie) Madoff har svindlet folk og institusjoner for opp mot 17 milliarder dollar.

Selv tror investorene at de sitter på verdier til rundt 65 mrd. dollar, for i tiår har Madoff løyet om fondets avkastning. I realiteten investerte han aldri en eneste av kundenes kroner.

Hvordan kan én mann lure så mange? I «Madoff – monsteret på Wall Street» søker regissør Joe Berlinger å forklare hva som skjedde ved hjelp av eksperter, ofre – og skuespillere. I dramatiserte sekvenser spiller de ut det kildene forteller.

Seriens mest urovekkende påstand er at Madoffs svindel kunne ha fortsatt uoppdaget helt til i dag, om det ikke hadde vært for finanskrisen.

«Madoff er vidunderlig, det er bare en ting, han ser deg aldri inn i øynene», forteller en av Madoffs klienter tidlig i serien.

Kommentaren peker på det store paradokset: Hadde man tatt Madoff nærmere i ettersyn, måtte man fått øye på svindelen. Serien viser at hans sjarm, makt og suksessfulle liv gjorde folk blinde.

Når politiet endelig sikter ham i 2008, er det pinlig at det ikke er deres egen etterforskning som fører til pågripelsen. I stedet er det Madoffs to sønner som varsler om sin egen far. Han har tilstått til dem dagen før, fordi han ikke lenger kan holde svindelen gående.

Finanskrisen har herjet markedene i flere måneder. Altfor mange kunder vil ta ut penger samtidig. Det er noe ironisk over at Madoffs enorme bedrageri kun blir avslørt på grunn av andre finansinstitusjoners råtne boliglån.

Serien begynner sterkt med arkivklipp av en frustrert Madoff som skubber bort innpåslitne journalister på gaten, men faller i temperatur når den går over til Madoffs barndom og karrierestart. Her kunne det ha gjort seg med flere stemmer som kjente ham fra den tiden.

Filmteamet har heller ikke fått kona, Ruth Madoff, i tale. Det ville vært et scoop. Hun er den eneste gjenlevende av familien på fire. For det som en gang var et finanseventyr, ender som en gresk tragedie.

I 2010, på toårsdagen for farens arrest, begår den eldste sønnen, Mark, selvmord. Fire år etter dør den andre sønnen, Andrew, av kreft. Bernie, på sin side, dør av naturlige årsaker i fengsel i april 2021. Serien får i det minste med klipp fra en forklaring han har gitt bak murene i 2017.

Temperaturen øker betraktelig når bokholderen Harry Markopolos feier inn i episode tre, og forteller hvordan han avslørte Madoff på egen hånd. Da Markopolos fikk se fondets avkastninger, trengte han bare minutter på å fastslå at det var en bløff.

Han forteller svært engasjerende om sin årelange kamp for å få det amerikanske finanstilsynet, SEC, til å undersøke Madoff. Etter mange år går SEC endelig til aksjon, men selv med all dokumentasjonen de har fått, klarer de ikke selv å avsløre svindelen.

Serien peker på Madoffs sterke personlighet som en av årsakene. Han klarer på genialt vis å innynde seg hos kontrollørene. At det ikke bare er investorer med dollartegn i øynene som lures trill rundt av Madoff, men også de som har som jobb å avsløre ham, sier det meste om Madoffs karisma og stilling i samfunnet.

Serien viser også hvilken tragisk konsekvens tilsynets udugelige gjennomgang får for sparerne: Kunder tror nå at Madoffs fond er godkjent fra høyeste hold, og mange flere strømmer til.

En av disse er Gordon Bennett. Han og kona mistet alle sparepengene og huset i Madoffs svindel. Hans gråtkvalte fjes når han forteller om tapet og kampen, er seriens tristeste øyeblikk.

Det er når Madoffs ofre får komme til orde på denne måten, at historien bever, og valget av «monster» i tittelen virkelig blir rettferdiggjort. Men regissør Berlinger dveler ikke så lenge ved de spesifikke skjebnen. Han velger heller å la mange forfattere og journalister fortelle mye annenhåndsinformasjon, noe som trekker energi ut av historien.

For å puste liv i disse refererende partiene, dramatiseres en rekke scener mens intervjuobjektene forteller. Skuespilleren Joseph Scotto er en overbevisende Madoff, men jeg syns balansen mellom dramatisering og arkivmateriale blir skjev. Madoff var en kakse på Wall Street i mange tiår. Det burde være en enkel sak å finne interessante, historiske opptak av ham.

«Madoff – The Monster of Wall Street» forsøker muligens å favne for mye i én serie. Å forklare avanserte finansoperasjoner, en bedragers natur og hvordan man kan komme unna med en svindel på steroider, er mye. Samtidig er det noe Adam McKay klarte på sømløst vis i sin film om finanskrisen: «The Big Short» (2015).

Berlinger viser også at han har evne til å skape bilder som gjør mer enn bare å illustrere det som fortelles. Mot slutten får vi se skuespilleren Scotto ta av seg sminken og rekvisittene som har forvandlet ham til Madoff. Maskefallet er en presis parallell til Madoffs bedragerske persona og hvor avkledd han til slutt sto igjen.

Dokumentarens mest sympatiske trekk er at den retter søkelyset mot alle som tjente på Madoffs bløff. Og at de kom unna med det. Flere av Madoffs ansatte fikk fengselsstraffer. Men det var ikke menneskene han hentet rett fra college, som muliggjorde tidenes finanssvindel. Det var det mektige investorer og banken J.P. Morgan som gjorde. Disse store fiskene slapp unna, akkurat som Madoff i så ufattelig mange år.

Om man ikke sjekker spareproduktene sine en ekstra gang etter å ha sett «Madoff», kan man skylde seg selv ved neste krise. Serien gir gode grunner til fortsatt å mistro den internasjonale finansbransjen.