Et nydelig program som saboteres av én ting

Hvis du liker «Symesterskapet», er «Portrettmesterskapet» midt i blinken for deg. Dette er talent-TV så lunt og koselig som bare NRK kan lage det.

Likevel virker statskanalen krampaktig redd for at konseptet ikke skal fenge unge.

Musikken som brukes, er en slags kopi av spillelisten til P3, som her blir masete og malplassert. Kontrasten er stor til lydbildet i den britiske originalversjonen av serien. Der ble publikum servert sober instrumentalmusikk som ikke overdøver de visuelle inntrykkene.

«Portrait Artist of the Year» har gått på TV i Storbritannia og Irland i ti år. Kunstnere fra hele landet (både amatører og profesjonelle) konkurrerer om å male det beste portrettet av en kjendis.

I den britiske versjonen får vinneren 10.000 pund for å male et verk som skal henge på et kunstmuseum. I Norge vinner man kun heder, ære og profilering.

Profilering får også den norske lenestolen Bollo, som for øvrig ble eksponert i den amerikanske TV-serien «Succession» nylig. Alle de elleve kjendisene som portretteres, har rumpa si plantet i denne stolen. Der sitter de i fire timer, mens konkurransen pågår.

Linn Skåber er blant dem som komplimenterer Bollo for å være «verdens beste stol». Bollo er i ferd med å bli en stolkjendis, med drahjelp av NRK.

«Portrettmesterskapet» høstet kritikk allerede før noen hadde sett det. I forrige uke skrev arkitekt Gaute Brochmann en kommentar i Morgenbladet. Der reiste han spørsmålet: «er det virkelig slik at vår statlige TV-kanal faktisk ikke er i stand til å formidle kultur uten å låne inn både fjesene og formatene fra underholdningsbransjen?»

Kritikken er ikke helt presis. I fjor sendte NRK dokumentarserien «Vi flytter Munch». Der fikk ukjente fagfolk snakke lenge og grundig om utfordringene med å flytte malerier til et nytt museum.

Med «Portrettmesterskapet» lykkes derimot NRK med å gjøre et smalt kulturuttrykk tilgjengelig for et bredt publikum. Programmet er spilt inn over hele landet, og de talentfulle deltagere har en svært mangfoldig bakgrunn.

Kjendisene later til å være valgt for at de skal appellere både til yngre og eldre. I første program er modellene Åge Aleksandersen og Morten Hegseth. I neste episode er det artisten Kamelen og tidligere ordfører Trude Drevland.

Hegseth skaper noen av seriens mest fornøyelige øyeblikk, når han godmodig erter den unge kunstmaleren William Heimdal (20) for hans rigide kunstsyn. Heimdal er Odd Nerdrum-disippel og har mange dogmer for arbeidet sitt.

Både eksentrikeren Heimdal og de andre deltagerne kommer godt ut av programmet. For i dette konseptet er ingen slemme. Til min store glede er dette også en talentkonkurranse der dommerne tør å være noe annet enn en tårevåt heiagjeng, som i for eksempel «Stjernekamp».

NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke og kunstmaler Lars Elling våger å sette ord på malerienes styrker og svakheter, slik at både publikum og deltagerne kan lære noe. Feelgood-programmet vil garantert inspirere mange til å gjenoppta eller begynne med maling.

Så får vi heller leve med at kjendisene nærmest blir akutt rammet av Stendhal-syndromet når de får se maleriene av seg selv. «Woooow!» er omtrent alt de klarer å si.

Til slutt er det egentlig ikke så viktig hvem som vinner. Prosessen, fagpraten og selvutvikling er målet. Det får serieskaperne frem på en fin-fin måte. Tonen er ekte og naturlig, ikke så iscenesatt som i nevnte «Stjernekamp».

Likevel blir det jeg husker best fra «Portrettmesterskapet» dette: Trude Drevland virker som en skikkelig trivelig dame. Og Bollo-stolen ser ut som et behagelig sted å hvile rumpa si på fire timer i strekk.