«Damsel» er mørk fantasy for unge jenter

Det var en gang en jomfru i nød. «Damsel» henter tittelen fra uttrykket «damsel in distress». Hun er en kjent figur fra eventyr, ridderlitteraturen og fantasy-sjangeren. Hennes «jobb» i sagaer er å bli reddet av den store og sterke helten.

Jomfruen har heldigvis hatt en positiv utvikling og blitt mer aktiv. Nå er hun klar for hevn.

I Netflix’ bidrag til 8. mars-feiringen har de fått med seg Millie Bobby Brown fra «Stranger Things». Det er smart. Brown er en skuespiller som snakker høyt om feminisme. Hun er også en skuespiller med appell blant unge jenter og kvinner.

Jeg gjetter at «Damsel» vil slå an. Det er ikke så rart, for denne fantasy-filmen leverer på både humor og action.

Romantikk er det derimot så som så med. Det er egentlig like greit.

I «Damsel» møter vi Elodie (Brown). Hun bor i et fattig kongedømme hvor folket sulter, og pengekassen er tom. Så får foreldrene til Elodie et tilbud de ikke kan si nei til.

Et velstående kongepar i sør trenger en brud til prins Henry (Nick Robinson). Elodie får ikke et valg. Hun må gifte seg for å redde folket fra hungersnød. Hun tar det med fatning og ser på det som sin plikt.

Det er selvsagt en aldri så liten hake ved tvangsekteskapet. Elodie skal bli ofret for at kongefamilien skal leve trygt for faren som lurer dypt inne i fjellet.

Dermed befinner hun seg plutselig midt i et mareritt og står ansikt til ansikt med en ildsprutende drage. Bryllupsnatten ble ikke akkurat en drøm.

Elodie må bruke kløkt på å unnslippe monsteret, som for øvrig bærer på sin egen tragedie. Monsterets stemme er det Shohreh Aghdashloo som står for. Hennes dype og hese røst er en ideell match til den skumle dragen.

«Damsel» er derimot mer enn bare en monsterfilm. På mange måter blir Elodies skjebne en hevnhistorie dedikert alle kvinner som er blitt brukt som en handelsvare uten råderett over egen kropp og skjebne.

Budskapet er riktignok pakket inn som underholdende og kommersiell fantasy, men hjertet er på riktig sted. Jeg sier ikke nei takk. Spesielt ikke når det er laget med så mye sjarm som her.

I perioder greier faktisk regissør Juan Carlos Fresnadillo å gjøre actionsekvensene ganske spennende. Filmen sparer heller ikke på effektene. De er til tider ganske brutale. Det er nesten så du kan lukte Elodies brente hud der dragen har svidd henne.

«Damsel» er ingen snill film. Den har en god spenningsnerve. Én scene brakte meg rett tilbake til et ungdomstraume i en annen fantasyfilm, nemlig «The Never Ending Story». Jeg har sans for at effektene ikke pakker inn de lidelsene den fæle prinsen og hans familie utsetter vår helt for. Det er med på å legitimere hevnhistorien.

«Damsel» hadde ikke vært det samme uten Millie Bobby Brown. Historien i seg selv er ikke særskilt original, men den er fortalt med stor appell og innlevelse.

I likhet med rollen som Sherlock Holmes søster i «Enola Holmes» eier Brown «Damsel» fra start til slutt. Også her er hun karismatisk, sjarmerende og morsom. Hun får vist at hun håndterer actionsjangeren til fulle. Også når motspilleren er en CGI-drage. Effektene holder for øvrig også mål i denne Netflix-produksjonen.

Når Lykke Li til slutt synger «Ring of Fire», tar jeg meg i å tenke at dette var et effektivt fortalt eventyr om et gigantisk svik. Jeg skal ikke påstå at det er dyptpløyende psykologi, men filmen byr på velspilt actionfantasy med et sterkt feministisk budskap.