Årets beste filmer 2024

Noen filmer liker man. Noen få elsker man. Denne faller i siste kategori. Dette er en av de vakreste og mest melankolske filmene jeg har sett på lenge. Andrew Haighs fabel om to menn i en høyblokk et sted i London gjorde enormt inntrykk. Da siste scene var over, lå vår anmelders hjerte knust i en pøl av tårer. Samtidig gir denne vidunderlige, men triste filmen håp. Forstå det den som kan.

«The Substance», som var hysterisk morsom, ble årets snakkis i Cannes. Demi Moore gjør sitt livs comeback. Med overraskende virkemidler latterliggjør filmen en ny helsetrend. «The Substance» speiler dette samfunnsproblemet med særdeles friske grep. I tillegg fillerister den biohacking, altså denne trenden som får folk til å tro at det er mulig å beseire naturen.

Dette er et sylskarpt portrett av grusomhetene som utspilte seg i Auschwitz. Dramaet føles nyskapende fordi synsvinkelen er så radikalt annerledes enn den vi er vant til. Vi er aldri på innsiden av leiren. Nesten hele handlingen foregår i en praktfull villa og hage som nærmest ligger vegg i vegg med leiren. Filmen skildrer ondskapens banalitet briljant.

Pygmalion møter Frankenstein i dette foreløpige høydepunktet i samarbeidet mellom filmregissør Yorgos Lanthimos og Emma Stone. Som filmkunstner ligner Lanthimos på hovedpersonen Bella. De er noen ganger som hyperaktive barn som vil leke, men filmen har også ro og emosjonell dybde. Dette er uventet, forfriskende og noen ganger litt slitsomt.

«Elskling» begynner så positivt. I løpet av fem minutter oppsummeres den vidunderlige starten på Maria og Sigmunds samliv. Den store forelskelsen. Så spoles det syv år frem i tid. Hverdagen har innhentet paret. Små barn, usikker frilansøkonomi og veldig dårlig kommunikasjon på hjemmebane. Inspirerende film om å kjempe for et forhold som er i ferd med å gå til helvete.

Filmen om tre tenåringsjenters Syden-ferie slo ned som en bombe i Cannes i fjor. Den kommer uten fasit. Mennesker med ulike livserfaringer kan oppleve de samme nøkkelscenene i filmen ulikt. Her skildres gråsonen mellom frivillig og ufrivillig sex på en nyansert og lite pekefingeraktig måte. Som publikum føles det som om man er flue på veggen på festen til tre kule jenter.

Del to av Denis Villeneuves «Dune» er et rålekkert stykke science fiction. Styrken i Villeneuves film er at det er så pent gjort. I enda større grad enn den første filmen er denne et visuelt og auditivt kunstverk. Hans Zimmer leverer forbløffende musikk som matcher det visuelle i alt og ett. Tablåene tar pusten fra en.

Å anmelde film er et privilegium, men av og til er det vanskelig å være svært kritisk til en film som rører oss dypt. «Ibelin» er en slik film. Det er lenge siden vår anmelder ble så berørt av en dokumentarfilm. Gameren Mats Steen døde 25 år gammel. Familien ante ikke at han hadde en stor vennegjeng og hadde opplevd sitt første kyss. Det er i World of Warcraft-sekvensene du blir kjent med Ibelin/Mats, og som gjør dokumentaren så spesiell.

Skal du summere opp handlingen i Wim Wenders' Oscar-nominerte «Perfect Days», er den veldig enkel. En mann våkner opp, kjører på jobb mens han hører på gamle rockeklassikere, vasker toalett, spiser og legger seg. Er det noe å lage en film om, tenker du kanskje nå? Svaret er ja. Filmen går nemlig rett i strupen på vårt samfunns stadige jakt på det neste store øyeblikket: mer penger, mer lykke, mer luksus.

Nicolas Cage portretterer en helt alminnelig fyr i 50-årene. På uforklarlig vis begynner han plutselig å dukke opp i andre menneskers drømmer. I «Dream Scenario» berører Kristoffer Borgli brennaktuelle temaer som kanselleringskultur ved utdanningsinstitusjoner, plagiering og unge som sliter med traumer. Hovedpersonen er også et fiffig eksempel på at mannsrollen er i krise.

Les hele anmeldelsen: Sykt morsom