Det var stor stas da «The Sandman» startet i 2022. Fans av de tegneserieromanene serien stammer fra, slukte serieversjonen. Kritikerne ga tomler opp. Men så ble det streik i Hollywood.
Den omfattende produksjonen sjanglet gjennom kaoset. Den kom seg på beina akkurat i tide til å se serieskaper Neil Gaiman bli kansellert hinsides drømmeland og dødsrike. Det er ikke bare på skjermen det er kaos for «The Sandman».
Anklagene mot Gaiman om seksuelle overgrep var og er så tunge at «The Sandman» rundes av med 12 episoder. De er delt opp i tre lanseringer. Halvparten kommer i denne første runden. Resten slippes i slutten av juli.
Tigger om å komme inn i helvete
Tom Sturridge er fremdeles enestående som Dream, eller Morpheus om du vil. Sjefen for de syv skapningene eldre enn guder herjer rundt i drømmeriket. Han belærer sine søsken (Destiny, Death, Destruction, Desire, Despair, Delirium, puh!) om liv og død. Samtidig forsøker Lucifer Morningstar og andre å lure ham ut på glattisen. Arbeidsdagen er knallhard i drømmeriket.
Sesongen er basert på «The Sandman»-historien «Seasons of Mist». Det begynner på artigste vis.
Lucifer Morningstar er lei av å være adm.dir. for helvete. I sesong 2 av «The Sandman» gir hun fra seg nøkkelen og lar Morpheus klippe vingene hennes. Foto: Netflix
Morpheus drar tilbake til helvete for å finne kjæresten Nada. Hun har vært fengslet (av Morpheus!) i et slags limbo i ti tusen år. Nada er mildt sagt klar for å løpe ut av dette sanne helvetet. Mest av alt er hun rablende sint på Morpheus fordi han forlot henne i helvete.
Det skjer likevel viktigere ting. En matlei Lucifer overgir helvetes dørnøkkel til Morpheus. Djevelen får klippet vingene og pensjonerer seg som strandhippie i Australia. Dermed må Morpheus forholde seg til all slags demoner og guder som vil tilbake inn i helvete. Azazel og Choronzon, Order og Chaos, de er alle blitt papirløse flyktninger som tigger og konspirerer for å få nytt visum til dødsriket.
Diabolsk fantasy
I disse sekvensene er «The Sandman» på sitt mest fengende. Serien leker med mytologi og humor, lekende lett som om Harley McQuinn hadde skrevet manus. Tom Sturridge blir en ivrig dirigent som får symfoniorkesteret til å spille sammen.
Resultatet er diabolsk fantasy, like morsomt som interessant.
«The Sandman» dyrker også den britiske serietradisjonen med å leke teater så vel som film. Regissør Jamie Childs har erfaring fra serier som «Dr. Who». Han bringer dens pompøse, men lekne TV-tradisjon inn i «The Sandman». Serien minner mer om 90-talls fjernsyn enn det glatte, mørke monsteret andre DC Comics-serier er blitt til.
«The Sandman» dyrker detaljene og vinner stort på det. Foto: Ed Miller/Netflix
Som brennende «Game of Thrones»
Produksjonen ser også nydelig ut. Helvete er tydelig karikert som i seriens tegninger. Reisene rundt til strand og land er storslagne og påkostede. «The Sandman» dyrker detaljene og vinner stort på det. Helvete ser ut som en byråkratisk, brennende scene fra «Game of Thrones». Det kontrasteres nydelig av dører som åpnes ut mot blendende lys. Effekten er slående.
«The Sandman» er neppe en serie for de som ikke kan Gaiman inn og ut, eller – som jeg – er nysgjerrig på dette sirlig konstruerte universet av mytologi og mørke. Serien er derimot en suksess i sin kompromissløse, og tydelige, presentasjon av forelegget Neil Gaiman ga oss før han ble kansellert.
- Anmeldelsen er basert på de fem første episodene av sesong 2.
