Arveoppgjør fra helvete

Rikingene rundt Emma (25) begår en rekke dødssynder. Her syder det av fråtsing, juks, dyredrap, løgner og #metoo-overgrep. Men hovedpersonen Emma (Vivild Falk Berg) er bare gullegod – også etter at hun plutselig blir steinrik.

Skaperne av suksessen «Pørni» er tilbake med en serie som skildrer det hissige arveoppgjøret i en av Norges rikeste familier. Det skaper høye forventninger, og første episode lover godt. «Nepobaby» starter både stramt, morsomt og fengende.

Familien Bullmann har drevet med shipping i fem generasjoner. Da patriarken «Doddo» dør, får hans fire voksne barn vite at de har en ukjent halvsøster. Slik møter de fysioterapeuten Emma fra Tøyen i Oslo. Eller «horungen», som halvsøsteren kaller henne.

Hvor originalt er det å skildre superrike mennesker som skruppelløse egoister? Serien sikter mot å være en norsk vri på «Succession» med en tydelig komisk snert. Men «Nepobaby» ender nærmere «Hotel Cæsar» med sitt overfladiske portrett av maktkampen i et stort konsern. Som de to nevnte seriene bruker «Nepobaby» klassiske såpeingredienser. Oppskriftsmessig får vi søskensjalusi, kamp om styreverv og en ukjent arving fra arbeiderklassen.

I ikoniske «Succession» greide den «fattige» fetteren Greg å manøvrere seg til en viss makt i konsernet. Kombinasjonen av at han var klønete, konfliktsjy og opportunistisk gjorde ham til en festlig, sammensatt type. Emma derimot, er «bare» en sympatisk jente med bena solid plantet på Tøyen.

Det er alltid en fornøyelse å se Vivild Falk Berg i en TV-serie. Hun portretterer Emma levende og godt, men det er for lite karakterutvikling og dybde i manuset. Den selvsentrerte, munnrappe datteren hun spilte i «Pørni», var en langt mer kompleks rollefigur.

Serieskaper Henriette Steenstrup spiller selv den eldste søsteren, jurist Maggie Bullmann. Hennes sinneutbrudd og drøye replikker tilfører komikk. Samtidig er dette ganske smått og tamt sammenlignet med de grove replikkene og det forrykende temperamentet Pia Tjelta nylig viste oss på film. Tjelta spilte spinndoktor i satiren «Ingen kommentar». Få tvilte på at den damen var villig til å gå over lik for å vinne.

Til sammenligning blir Maggies rivalisering med broren Christian (Nicolai Cleve Broch) puslete drama. Manuset og regien har ikke nok omdreininger og temperatur til å skape en spennende konflikt som tar skikkelig fyr. Et lite øyeblikk lurte jeg riktignok på: Skal de drepe en hund eller et søsken? Men tilløpene til grenseoverskridende handlinger i nåtid fisler liksom ut før de starter. Et mentalt sammenbrudd avblåses nesten før det begynner.

Pussig nok utspiller hele handlingen seg på under én uke. Det gir ikke mening ut ifra arvekonflikten som står i sentrum, men gir serien mulighet til å hoppe bukk over scener som er dyre å spille inn.

Vi får for eksempel ikke se begravelsen til gamle Bullmann. Greit nok. Men det korte tidsspennet resulterer i ulogiske hendelser. Jeg har aldri hørt om jentegjenger i Oslo som arrangerer utdrikkingslag midt i uken, på en helt vanlig torsdag.

Og hvem rekker å samle en travel gjeng til tacomiddag på få timers varsel? Tacoprodusenten får riktignok vist frem logoen sin. Serien er da også merket med at den inneholder produktplassering.

Noe av appellen med serier som «Succession» og «Exit», er at publikum får sniktitte på de superrikes luksusliv. Her skuffer «Nepobaby». «Exit», norske «Milliardærøya» (2024) og danske «Reservatet» (2025) var filmet i spektakulære hus. Boligene avslørte om eierne kom fra «gamle eller nye penger». Her får vi knapt se hvordan rikingene bor. Ikke flyr de helikopter heller.

I stedet foregår mye av «Nepobaby» i pregløse biler eller i den nøkterne leiligheten til Emma og kjæresten Niko (Deniz Kaya). Serien blir ingen visuell virkelighetsflukt, men en påminnelse om hvor fordømt vanskelig det er å komme inn på boligmarkedet i Oslo.

«Nepobaby» forsøker seg på klassesatire, men ender opp med noen forutsigbare humorpoeng. For eksempel rynker rikingene på nesen når Emma serverer dem folkelig vin av typen Prosecco.

Den smarte tittelen «Nepobaby» er pirrende, men egentlig misvisende. Serien handler mest om en arvekonflikt, lite om forskjellsbehandling innad i en bransje – med unntak av en dårlig utnyttet #metoo-historie. I Bullmann-konsernet står jo kampen om jobben som styreleder mellom to søsken, ikke mellom en inkompetent arving og toppkvalifiserte eksterne kandidater.

Den første og de to siste episodene har best driv. Gode skuespillere løfter til en viss grad humordramaet. Men «Nepobaby» er hverken morsom, overraskende eller syrlig nok til å fenge skikkelig.