I «A House of Dynamite» vender atom-angsten tilbake

Bigelows filmer utforsker gjerne forholdet mellom statsmakt og etikk. Hun gransker individers virke i systemer de ikke kan påvirke. Som forteller er hun som regel kjølig og rett på sak.

To av de mest kjente filmene hennes, «The Hurt Locker» og «Zero Dark Thirty», skildrer skjellsettende amerikanske (og dermed globale) hendelser ved å fokusere på sikkerhetspersonell som gjør jobben sin uten å stille for mange spørsmål. De etterlates med sår på sjelen.

Hun bruker samme metode i atomkrigsthrilleren «A House of Dynamite», som i minutiøs detalj skildrer det mest groteske av alle systemer, nemlig masseødeleggelsesvåpnene, med deres iskalde logikk og nådeløse tilstedeværelse.

Filmen vil minne dem som eventuelt har glemt det, om at kun det moderne mennesket lever med vissheten om at det selv og alle det kjenner til enhver tid kan være ild og støv om mindre enn en time.

«A House of Dynamite» tar for seg et marerittsscenario hvor et uidentifisert missil oppdages mens det har kurs mot det kontinentale USA. Presidentens sikkerhetsrådgivere, generaler og andre har et kort tidsvindu for å avgjøre om trusselen er reell og hva som i så fall skal gjøres. Bigelow og manusforfatter Noah Oppenheim skildrer smart og effektivt de intense minuttene fra tre ulike, men overlappende vinkler.

Vi skal ikke, som i andre katastrofefilmer, bli godt kjent med et rollegalleri som skal ta oss gjennom det dramatiske som skal komme. I stedet får vi helt korte glimt inn i privatlivene til flere av karakterene som bærer fortellingen. Et par av glimtene er i overkant sentimentale til Bigelow å være. De fleste er presise og sier akkurat lite nok til at det går an å kjenne det i magen.

Filmen har få eller ingen unoter i rollebesetningen, men enkelte bærer realismen bedre enn andre. Rutinerte Tracy Letts er for eksempel skremmende troverdig som senioroffiser som guider presidenten (Idris Elba) gjennom retningslinjer og mulige gjengjeldelsestiltak. Elba på sin side gestalter en rasjonell og oppegående statsleder som instinktivt ønsker å utvise skjønn, men som er fanget i et system som ikke er finmasket nok.

Muligens går Bigelow akkurat her glipp av en mulighet til å komme med et dagsaktuelt nikk til en leder uten virkelighetskontakt, men antagelig tenker hun at dette er større enn dagens politiske situasjon. Hun har valgt en mer tidløs løsning.

Rebecca Ferguson setter det hele i gang og viser hvordan den profesjonelle masken sprekker opp i møte med en skarp situasjon. Gabriel Basso gjør god figur som den edruelige rådgiveren som forsøker å oppfordre til dialog snarere enn til et hardt svar mot en ukjent fiende.

Etter å ha sett filmen er det nesten så jeg synes synd på de oppvoksende generasjonene, som om de ikke har nok å bekymre seg om fra før.

Da jeg var ung tenåring på tidlig 1980-tall, var jeg genuint engstelig for atomkrig. Diskusjonen om forhåndslagring av amerikansk utstyr i et fjell utenfor Trondheim gjorde meg redd for at hjembyen min ble et atommål. Det gikk en strøm av demonstrasjonstog, og det var et eldorado av jakke- og klistremerker. Dette var før miljøkrise og aids og intens polarisert debatt om alt mulig.

Den gangen var det bare denne trusselen som var altoverskyggende. I dag er det mange trusler. For dem som har anlegg for angst, vil filmen neppe virke beroligende.

Det som gjør filmen ubehagelig, er at hendelsen som skildres, ligger så tett opptil en rekke lignende scenarioer som gjennom den kalde krigen og etter faktisk har utspilt seg en rekke ganger. Feiltolkninger, dårlig kommunikasjon og i noen tilfeller personell som har mistenkt signalfeil eller nektet å godkjenne ordrer, har hindret utslettelse.

Bigelow har laget en trojansk hest som trekker oss inn ved å signalisere spenning, mens skjebnefortellingen vil kunne skape ny giv for fredsaktivister av Ole Koppreitans format. I år etter år sto han på Karl Johan med barnevognen sin full av klistremerker og brosjyrer. God bless him. Han hadde nok ønsket denne filmen velkommen.

Filmen får et kinovindu på 14 dager før den havner på Netflix. Som vanlig er det ingen tvil om at den vil gjøre seg best på kino.