«The Handmaid's Tale» vil stå igjen som en serie som presist tegnet opp fremtidens mørkeste kart. Da den dukket opp i 2017 – et år inn i Donald Trumps første presidentperiode – var den som en manual for hvordan kristne, autoritære krefter skulle ta over kvinners kropp og hele samfunnet.
Serien traff et tidsvindu hvor dystopisk fiksjon var i ferd med å bli ubehagelig virkelighet. Den nær perfekte filmatiseringen av Margaret Atwoods fabelaktige roman med samme navn ga følelsen av å se virkelighet og fantasi smelte sammen i en skrekkhistorie av kontroll og undertrykkelse.
Dessverre vil «The Handmaid's Tale» også huskes for å skusle bort sitt momentum.
Er den forbigått av samtiden? Er serien annullert av klodens egen apokalypsefestival? Som annen populærkultur i kategorien «viktig» forelsket serien seg i sin egen dirrende stemme. I løpet av sesong tre ble «The Handmaid's Tale» stående i ro og predikere i stedet for å servere profetier.
Erkefiender på dramatisk togtur
Det er tre år siden vi traff June Osborne. Da snublet hun over erkefienden Serena Waterford – konen til Gileads grusomste kommandør, Fred Waterford – på et flyktningtog fra Canada til Alaska. I tidligere sesonger hadde Serena fasilitert serievoldtekt av June.
June drepte senere Serenas ektemann og faren til hennes barn. Likevel oppsto det et øyeblikks bånd da de møttes i desperasjonens time og snakket om barnas bleier. Avslutningen på sesong fem ga håp om at sesong seks skulle bli overraskende og spennende.
Finalesesongen starter med en dramatisk togtur. Nok en gang redder June Serenas liv uten at hun må. Så rømmer de hver til sitt. Serena til New Betlehem, en ny utgave av Gilead med tilsynelatende mildere regime. June ender i Alaska, før hun drar tilbake til motstandsbevegelsen og ektemannen Luke for å knuse Gileads knugende arv en gang for alle.
Fra fengende ondskap til mollstemt vise
«The Handmaid's Tale» spiller på de samme strengene den stemte i de første sesongene. Da låt serien som en tritonus av fengende ondskap jeg ikke kunne se bort fra. Nå fremstår den mer som en mollstemt vise som gjentar refrenget jeg ble lei av i sesong tre.
June Osborne ( Elisabeth Moss) på togtur med erkefienden Serena Waterford (Yvonne Strahovski). Foto: Steve Wilkie / Max / Disney
Bradley Whitford spiller Joseph Lawrence Foto: Steve Wilkie / Max / Disney
Elisabeth Moss har gått gjenom de grusomste påkjenninger som June Osbourne. Etter seks sesonger med «The Handmaid’s Tale» er det endelig slutt. Foto: Steve Wilkie / Max / Disney
Det knugende patriarkatet forsøker å kontrollere kvinner med slemme planer og flat dialog. Serien tviholder på tette nærbilder av Junes lidelser. Dvelende scener ruller i sakte film, mens Radiohead messer i bakgrunnen.
Det nye samfunnet i New Betlehem valser rundt i en kunstig designet landsby. Det hele oppleves mer som kulisse enn ekte nytt utopia for kristenfolket. Sesongen bruker halvparten av episodene på å fortelle oss at det endelige oppgjøret kommer.
Slutt på marerittet
Når serien til slutt kommer dit, oppstår gode scener. Spesielt sterkt er det når June konfronteres med sitt eskalerende kontrollbehov. Da peker «The Handmaid's Tale» på de evige kostnadene June må betale. Dette forsterkes når av-og-på-kjæresten Nick må velge lojalitet. Som sikkerhetssjef for New Betlehem og spion for motstandsbevegelsen havner han til slutt i en skvis med enorme konsekvenser. Her er serien på sitt beste.
Det er likevel ikke mer enn at serien, som begynte som en sensasjon, ender som en hvilken som helst dyr serie med greit manus og hovedpersoner vi er lei av. De har gått gjennom de villeste påkjenninger, men når Serena og June står ansikt til ansikt, fremstår de noenlunde som de samme menneskene som i 2017. Det er greit for alle involverte at marerittet er ferdig.
