«May December» er et forrykende portrett av en kvinnelig sekusallovbryter

Manuset til den fiktive filmen «May December» er inspirert av en beryktet skandale fra virkeligheten. På 90-tallet ble den amerikanske læreren Mary Kay LeTourneau (34) dømt til syv års fengsel for seksuell omgang med sin 12 år gamle elev. Senere giftet de seg og fikk barn sammen. Tabloidene dekket forholdet tett i alle år.

I «May December» dveler ikke regissør Todd Haynes ved forbrytelsen. Han fordyper seg heller i hvordan et menneske som har gjort noe så moralsk uhørt, lever videre med sitt valg. Kan overgriperen forstås? Kan en tenåring og en voksen være likeverdige partnere?

Debatten fikk fornyet aktualitet tidligere i vinter. Da forsvarte den danske politikeren Mike Fonseca (29) at han har et forhold til en 15 år gammel jente.

I «May December» heter det uvanlige ekteparet Gracie (Julianne Moore) og Joe (Charles Melton). Nå har det gått 24 år siden det ulovlige forholdet ble avslørt. Nyhetstrykket har roet seg. Likevel har de sagt ja til å bidra med opplysninger til en TV-film om den turbulente starten på romansen.

«May December» begynner med at en skuespiller som skal portrettere Gracie, ankommer ekteparets hjem for å intervjue dem. Raskt pirker skuespilleren, Elizabeth (Natalie Portman), borti at ikke alt er så harmonisk i forholdet som vertskapet skal ha det til.

Slik får filmen kritisert at kunsten, kunstnere og true crime-fortellinger noen ganger snylter kraftig på virkelige menneskers liv.

Snobbete Elizabeth er utdannet ved en prestisjetung skuespillerskole i New York. Hun innynder seg hos vertskapet for å plyndre dem for informasjon og følelser. Skuespilleren er grenseløs i sin jakt på opplysninger og detaljer som kan få henne selv til å skinne på skjermen.

Todd Haynes har tidligere laget filmer med sterke kvinneportretter. Cate Blanchett ble Oscar-nominert for sin rolletolkning både i Haynes’ «Carol» (2015) og hans «I'm Not There» (2007).

Også i «May December» står Natalie Portman og Julianne Moores utsøkte skuespill igjen som et høydepunkt. Kampen om sannheten utvikler seg til en subtil duell mellom deres karakterer, Gracie og Elizabeth.

Spesielt én scene vekker gjenklang til Ingmar Bergmans psykologiske drama «Persona» (1966). Elizabeth vil at Gracie skal vise henne hvordan hun sminker seg. Da de står tett sammen foran speilet, er stemningen intim og spent. Deres ansikter begynner gradvis å ligne hverandre.

Intens thriller-musikk løper som en rød tråd gjennom filmen. Det skaper forventninger til at en ugjerning skal skje, men dramatikken er av det subtile slaget. Den foregår mellom linjene og i utkanten av bildet. Og kanskje i Elizabeths blindsone? Muligens er hun ikke like klarsynt som hun selv tror.

Gracie fremstilles delvis som en klassisk seksualforbryter. Hun insisterer blant annet på at Joe var mer moden enn andre 13-åringer.

I filmen ser vi hvordan Joe, som nå er blitt 36 år, er i ferd med å få et forsinket ungdomsopprør. Barna hans skal straks flytte hjemmefra for å studere. Joe forsøker å fylle tomrommet med å dyrke sin hobby: å redde utrydningstruede sommerfugler. De skjøre insektene blir et bilde på hans eget liv.

Sommerfuglene skaper også konflikter mellom Joe og Gracie. Diskusjoner om dem viser hvordan Gracie fremdeles snakker til Joe som om han er et barn. Slik tar filmen på en måte et moralsk standpunkt, til tross for sin sobre og observerende stil.