Det som skjer på Bar Amour, bør være pensum for kokker og vinkelnere

Litt som når en gave er veldig fint pakket inn, blir fallhøyden ekstra stor på et sted som Bar Amour.

Et helt nytt team tok over stedet på nyåret, men omgivelsene er de samme:

For det første er stedet bortgjemt. Det har ingen vinduer. Du må finne veien gjennom en annen restaurant. Lokalet er fullt av røde tekstiler og dunkel belysning. Vi spør oss hvorfor de har innredet som et bordell, uvitende om at vi senere skal få svaret.

Du får bare kjøpe setmeny og bare torsdag-lørdag. Har du allergier? Nei, da får du gå et annet sted.

Disse særhetene – kombinert med romantisk speakeasy-estetikk – ville vært så ulidelig harry om maten hadde vært halvveis.

Men nei: Et par av rettene er i verdensklasse. Ikke minst har servitøren med noen virkelige ess i ermet.

Vi har forlatt den deilige summingen fra mange titalls utepilsnytere på Alexander Kiellands, beveget oss gjennom pizzarestauranten Tranen og opp trappen.

Innenfor en mørk dør åpenbarer det seg et lite rom med 5 bord. Rød belysning, rødmønsteret tapet, mørke skinnstoler og rødt gulvteppe. Et godt lydanlegg spiller R&B fra Anderson Paak.

Innpakningen er definitivt tacky, men oppleves raskt som et lunt og bra sted å være. En varm og gjestfri type av en servitør bidrar sterkt til det.

Han setter standarden med et glass knallbra Bonnet-Ponson-Champagne, som skjærer gjennom fettet i første rett: Vi får en klar suppe laget på ibericoskinke, løk og trøfler. Rikt og knallgodt.

Like etter forstår vi hva kjæresteparet på nabobordet smilte sånn av, med munnene fulle: En fritert kreasjon formet som en sjøstjerne, med blomkålkrem og rå reker, som tross mild søtlig smak ikke blir overdøvet.

Så får vi en varm krem med kråkebolle og ibericoskinke. En deilig umamibombe, men min var ørlite grann skilt. Kveldens dårligste rett, men ganske god likevel.

Vår servitør har nå funnet frem et imponerende vinkart, fullt av virkelige skatter. Her finnes masser av viner du aldri får tak i ellers. Ikke minst er prisene bra. Stort sett rundt 3-ganger polpris – noen ganger bedre.

Med god hjelp til hva som passer til maten, ender vi på en hvit burgunder fra produsenten Antoine Jobard. Den viser seg å være fantastisk.

Portugiseren Carlos DeMedeiros, med fortid fra flere Michelin-restauranter, kokkelerer bak en liten bardisk sammen med én annen. På denne lille plassen lager de en av de beste rettene jeg kan huske:

Vi får vårens første ferske erter på en slags rømme av geitemelk – mild og søtlig. Kaviar på toppen og en saus med sitronmelisse som helles over, gir bra balanse. Herre Jesus, så godt. Denne er i verdensklasse.

Så følger en liten rett med bifftartar av god kvalitet, pakket inn med tørket sellerirot som en slags kjeks. Sellerien setter seg i tennene og kunne fint vært byttet ut, men smakene er gode.

En ny høydare kommer etter: Sjøkrepshaler er perfekt grillet og glasert. Sausen består stort sett av fett: smør og lardo, men er pisket lett som et skum.

Vinen, med god syre, kommer virkelig til sin rett til sjøkrepsen og den påfølgende serveringen med skrei. Fisken kommer i en nydelig balansert saus på blåskjellkraft. En av skreistykkene på vårt bord er riktignok ørlite grann overbehandlet, mens resten er på merket.

Inn mot neste servering viser servitøren Andre – også han portugiser – at han forstår smaker. Han foreslår et kvart glass tørr Madeira til, en portugisisk sterkvin preget av nøtter og tørket frukt. Den er en spennende kombinasjon til grillet reinsdyrhjerte, som er dekt av en skummet løksaus. Gøy!

Til hovedretten får vi en overraskende portugisisk rødvin på druen baga. God frukt og mineralitet smaker himmelsk med reinsdyrfilet med steinsopp, kål og kraft, som er knallbra tilberedt.

Desserten er en kake med is, der både sort hvitløk og tindved er involvert. Kaken er saftig og ikke for søt. Vi liker at det er ulike temperaturer og konsistenser.

Helt til slutt kommer en liten konfektbit som ser ut som en trøffel. Den inneholder både trøffel, sjokolade og sopp – en småsøt liten umamivariant. Litt rart, morsomt og ganske godt.

Vi betaler 1200 kroner pr. matmeny – det samme som for eksempel på Hot Shop, som har mange færre serveringer. Alt på Bar Amour er riktignok ikke like bra – de kunne kanskje tjent på en mindre meny – men de beste rettene redder toppkarakteren for maten.

I etterkant spør jeg hvor navnet kommer fra. På slutten av 1900-tallet var Tranen et mer lugubert sted og «det røde rommet» ble benyttet som et provisorisk bordell – derav «amour» (kjærlighet), svarer restauranten.

Jeg ringer Oslo byleksikon for å finne kilder på dette – uten hell. Men en av mine kolleger i Aftenposten, som avslørte prostitusjon i området på den tiden, mener det ikke er usannsynlig.

Siden har lokalet det både vært drinkbar og restaurant – men uansett er jeg sikker på at dagens konsept gir mer verdi for pengene enn de foregående.