Skapt for mørke kvelder foran skjermen

Antologier er en interessant øvelse. Denne serien består av åtte episoder. Alle er avsluttende historie.

Skummelhetsgraden varierer, men serien er ikke for de lettskremte.

Guillermo del Toro blander ofte klassiske horrorgrep med eventyraktige og fabulerende historier. Han slo gjennom med den ekle «Cronos» i 1993. Det var med «Pans labyrint» at et bredt filmpublikum fikk øynene opp for del Toros originale stemme. I 2017 ble han belønnet med Oscar for beste regi og beste film for den eventyrlige vakre og rørende «The Shape of Water».

Del Toro introduserer hver episode med en liten fortelling. Han poserer ved siden av et raritetskabinett. Dette var et høystatus møbel fra renessansen og opplysningstiden i Europa. Det ble brukt til å skjule merkverdige gjenstander – både naturlige og menneskeskapte. I del Toros versjon skjuler det også det overnaturlige.

Netflix greide dessverre ikke å gi meg tilgang til screener i tide. Dermed rakk jeg ikke å se hele serien før deadline. De seks første får meg til å trekke paralleller til «Alfred Hitchcock Presents» og Roald Dahls «Tales of the Unexpected».

Vi blir introdusert for det merkelige, det mystiske og det ekle. De er klassiske moralhistorier som advarer mot å tøyse med det overnaturlige.

Hver episode har sin helt særegne atmosfære. Det er ikke så rart. Så forskjellige regissører som Vincenzo Natalis («Cube») Jennifer Kent («Babadook») og Panos Cosmatos («Mandy») står bak rattet.

Den første episoden, «Lot 36», er basert på en novelle av del Toro og regissert av Guillermo Navarro. En bisk og grådig fyr kjøper opp et mystisk lager. Historien bruker lang tid på å bygge opp mysteriet. Problemet er at den aldri blir spesielt spennende eller skummel. Episoden har sine stemningsfulle øyeblikk, men innfrir ikke helt de grøssende forventningene. Moralen er derimot klar. Grådighet lønner seg ikke.

Det samme kan du si om Vincenzo Natalis «Graveyard Rats». Heldigvis leverer denne historien bra på grøssende gys.

Natali har lagt et sepia-aktig preg på bildene for å illudere gamle dager. David Hewlett er strålende som mannen som mildt sagt har en dårlig dag på jobben. Klaustrofobisk, intens og litt ekkel.

Etter de to første episodene stiger spenningskurven. «The Autopsy» har en perfekt oppbygging fra mystisk, spennende og direkte motbydelig. Episoden er en hyllest til «X-Files» på sitt mest morbide.

Den mest originale er derimot «The Outside», regissert av Ana Lily Amirpour. Historien går rett i strupen på skjønnhetsindustriens tyranni. Episoden er filmet med en vidvinkellinse. Det gir den et pussig utseende. Kate Micucci er fabelaktig som kvinnen som vil bli vakker.

Episode fem og seks er basert på to forskjellige noveller av H. P. Lovecraft. «Pickman's Model» og «Dreams in the Witch House». De viser spennet i hans forfatterskap. Den første tar deg med til det demoniske Cthulhu-universet. Det er en fascinerende historie om kunsten og galskapens makt. Den andre er en spøkelseshistorie. Med sin uhyggelige og nifse atmosfære er den en av mine favoritter.

Serien viser at skrekkuniverset er mangfoldig. Fra historier som gir deg rene grøss via ettertenksomme eventyr til samfunnskritikk skjult som underholdning.

Felles for de seks episodene jeg har sett, er at de er meget kunstferdige og forseggjorte fortellinger. Episodene er rike på detaljer, stramt fortalt, godt oppbygd og ikke uten humor. Spesialeffektene er utsøkte og detaljerte. I tillegg har serien et kremlag av ypperlige skuespillere.

Det er en serie skapt for mørke kvelder foran skjermen. Historier gir grobunn for diskusjon om hva som skremmer oss. Fra det kuriøse via det morbide til det ekle, det nifse og det som lager skumle lyder om natten.

Uansett hva som skremmer deg, tror jeg dette kuriositetskammeret vil falle i smak.