Svart bevissthet forkledd som superheltmoro

Det mest slående med Ryan Cooglers «Black Panther»-filmer er at de i motsetning til superheltfilmer flest har en agenda som er mye mer omfattende enn kun å gi publikum en heftig filmopplevelse. De forsøker å bygge og gjenopprette svart bevissthet. Fortidens mange overgrep blir til en motor i fortellingen om hvordan Afrika kunne ha vært uten kolonimaktenes innblanding.

Dette var tydelig i den første filmen fra 2018. I «Black Panther: Wakanda Forever» er det enda mer tilstede. Og det er bevegende saker. Jeg kan ikke huske å ha blitt rørt av slutten på en Marvel-film slik jeg blir det av de siste minuttene, (obs! etter første del av ettertekstene) i denne filmen.

Der knytter Coogler sitt svart stolthet-epos sammen med Toussaint Louverture. Han er helten fra det store slaveopprøret på Haiti på slutten av 1700-tallet. Coogler lover oss i samme bevegelse at det kommer mer.

Det disse filmene gjør, er å beskrive Wakanda som en høyteknologisk, afrikansk nasjon. Den er suveren, klok og i besittelse av et stoff (vibranium) som er for potent til at andre (les: kolonimaktene) kan få ta del i det. All erfaring tilsier at de ikke vil motstå fristelsen til å bruke det til sin imperiebygging.

Det går en direkte linje fra Nelson Mandelas forsoningspolitikk etter at han kom til makten i Sør-Afrika og til prinsesse Shuris (Letitia Wright) håndtering av eget hat mot fienden i klimaks-sekvensen i «Black Panther: Wakanda Forever».

Og tro ikke at dette kun er grep foretatt for å hekte på et stort publikum. Nei, dette er traumebearbeidelse og helbredelse forkledd som superheltmoro.

Det finnes stater i USA hvor såkalt kritisk raseteori er forbudt i klasserommet. Mange amerikanere ønsker ikke at deres barn skal få høre om hvilke overgrep europeere og tidlige amerikanere har begått mot svarte og mot urbefolkningen.

Filmen blir del av en pågående kulturkrig. Det er vanskelig å se for seg andre populærkulturelle filmer ment for et stort publikum, som bærer i seg like mye undergravende potensial som «Black Panther»-filmene.

Manuset ble skrevet om etter Chadwick Bosemans død. Filmen fokuserer på prinsesse Shuris lederskap i møte med den eneste andre nasjonen i verden som viser seg å ha vibranium: det undersjøiske Maya-inspirerte Talakan.

Angela Bassett, Lupita Nyong’o, Danai Gurira og mange andre fra den første filmen gjentar, og til dels utvikler, sine roller. Vi får Tenoch Huerta inn som leder for Talakan-folket. Resultatet er en spennende og feiende flott superheltfilm med sterke kolonihistoriske og politiske undertoner.

Kombinasjonen low-tech/hi-tech er en nøkkel for den visuelle fortellingen. Og gapet mellom den gamle tradisjonen og den teknologioptimistiske, nye generasjonen bærer mye av konflikten innad i Wakanda-samfunnet. Kvinnene er beslutningstagere og ledere. Det oppleves som befriende mer enn som presset politisk korrekt.

I Bob Marleys etter min mening beste tekst, «Babylon System», skriver han om hvordan «de», altså koloniherrene, bygger kirker og universiteter, for å så uteksaminere tyver og mordere. «Tell the children the truth,» synger han.

Wakanda-universet legger seg dypest sett på samme linje. Samtidig klarer det å innfri kravene til lekker action som superheltsjangeren er forbundet med. Det er temmelig elegant gjort.