Sobert og vondt om politivold

Året er 1986. En velkledd ung mann vandrer ned en gate en kveld i Paris. Ikke langt unna demonstrerer studenter. Det er amper stemning mellom politiet og studentene.

Den unge mannen kom aldri hjem. Hans navn var Malik Oussekine.

Frankrike er et dypt splittet land med et komplisert forhold til sine tidligere kolonier. Det preger det politiske landskapet også i dag.

Vi må tilbake til kolonitiden og krigen i Algerie (1954 – 1962) for å finne starten på Oussekines historie. Maliks far, Miloud, kjempet i den franske hæren under andre verdenskrig. Under frigjøringskrigen i Algerie flyktet over 900.000 mennesker til Frankrike. Miloud og hans kone Aïcha stiftet familie og slo seg ned i en forstad til Paris.

Hva skjedde 6. desember 1986? Malik var på vei hjem etter en jazzkonsert, da han brutalt ble slått ned og drept på åpen gate.

De skyldige? Politiet.

Oussekines historie er kjent i Frankrike, men serien er likevel både spennende og opprørende. Maliks død er blitt et symbol på politivold. Han deltok ikke i demonstrasjoner. Malik var en ung mann på feil sted til feil tid med feil bakgrunn. Politiets brutalitet ble forsøkt dekket over. Saken er en skamplett på politiets rulleblad.

Drapet på Malik Oussekine forteller om institusjonalisert rasisme. Serien avslører et ulmende hat mot innvandrere. Det er første gang Malik og familiens historie fortelles, selv om den prisbelønnede filmen «Hatet» (1995) var inspirert av saken.

Der hvor «Hatet» var eksplosiv og voldsom, er «Oussekine» sober og nøktern.

Det er «Oussekines» styrke. Det kunne vært lett å ty til dramatiske og emosjonelle fortellertriks, men historien er så sjokkerende at det ikke er nødvendig.

Chevrollier utbroderer ikke detaljer fra selve voldshendelsen. Han skildrer opptakten, Maliks desperate flukt og skrik om hjelp, og det som skjer etterpå. Et klokt valg, og effektivt.

Vi observerer historien fra familiens ståsted. Vi får innblikk i hvordan de opplevde tiden etter drapet, om en tærende sorg og et enormt raseri. Sekvensen hvor søsteren Sarah, godt spilt av Mouna Soualem, får vite at broren er død via en hatefull telefonsamtale, er hjerteskjærende.

Skildringen av familiens indre dynamikk viser hvordan det er å leve mellom to kulturer. Moren Aicha prøver å holde familien samlet, men spises opp av sorg. Hun er nydelig spilt av Hiam Abbass. Aicha ser på mens barna fjerner seg fra sine arabiske røtter og assimileres inn i det franske samfunnet. Et samfunn som uansett hvor franske de fremstår, aldri lar dem glemme at de er «skitne arabere som burde dra tilbake dit de kom fra».

Høyreradikale krefter prøvde å få familien til å gi opp kampen mot politifolkene som sto bak drapet. Familien ble utsatt for svertekampanjer og trakassering. Politivesenet levnes liten ære. Det er sjokkerende å se på hvordan de og høytstående politikere gjorde alt for å skjule sine spor i et spindelvev av løgn.

Oussekine-familie fikk til slutt sin rettssak. Det tok mange år. Tidskoloritten gjenskaper 80-tallets Paris, men innholdet er fortsatt relevant. Serien er et godt bakteppe til dagens tilspissede situasjon i Frankrike. Rasisme, hat og politibrutalitet har ikke forsvunnet. Seneste i mars i år var det protester i gatene mot politivold.

«Oussekine» styrer unna melodramaets fallgruver. Den tegner i stedet et intimt portrett av en familie i sorg. En tragedie som blir en brikke, i et politisk spill. Serien er til tider ubehagelig, men Maliks historie bør ikke gå i glemmeboken.