Hva er mer dramatisk enn en karakter som tidlig i livet tvinges til å velge kjønn, og som i tenårene forsøker å skjule sin indre konflikt?
En intersexperson synes som skapt for et medrivende TV-drama.
Problemet er at serieskapere, i likhet med folk flest, har en hang til sensasjonsmakeri. Hvordan unngå at serien ender opp som et eneste «freak show»?
Den franske forfatteren og serieskaperen Yaël Langmann har løst denne utfordringen ved å la hovedpersonen Sasha (Angèle Metzger) gjennomgå alle de prøvelsene de fleste 17-åringer opplever.
Samtidig har hun latt støttegrupper for intersexpersoner fungere som korrektiv gjennom manusskrivingen. («Intersex» er samlebegrep på medfødte «ikke-kjønnsnormative kjønnskarakteristikker».)
Sammen med en gruppe eksepsjonelt talentfulle unge skuespillere har de med dette gitt oss en sterk og instruktiv serie om hvordan det er å være ung intersexperson.
Androgyn innflytter
Noen ganger kan serien være litt for instruktiv, men det er ikke til å unngå. Intersexpersoner er forbundet med mange myter og fordommer.
Sasha har fra hun var liten, kjent denne uforstanden på kroppen gjennom brutale inngrep. Foreldrene ble fortalt av legene at Sasha burde være gutt. De ga etter for presset. Det skulle vise seg å harmonere dårlig med hvordan Sasha selv følte det.
Da vi møter Sasha og familien, har de nettopp flyttet fra Paris til et småsted i Nord-Frankrike. Sasha blir introdusert på den nye skolen som «den nye jenta» og er komfortabel med det. Etter traumatiske opplevelser med en guttegjeng i Paris er hun naturlig nok på vakt, men finner tonen med skolens kuleste gjeng.
Denne gangen virker hennes outsiderposisjon og androgyne karisma til hennes fordel: De andre blir tiltrukket av denne spesielle typen som nettopp har ankommet fra hovedstaden.
Foto: Disney
Empatisk
Men ved å holde sin interseksualitet skjult bærer Sasha på en tikkende bombe. Hun ber lillesøsteren Pauline (Saul Benchetrit) om å holde tett om det, og hun er i konflikt med foreldrene om veien videre. Først må hun komme til bunns i hvem hun er, og ikke minst: Kan hun bli elsket og akseptert for den hun er, av sine jevnaldrende?
Det kommer selvsagt et tidspunkt da denne sannheten avkles. Men frem til da har en rekke andre sannheter blitt avdekket – sannheter som gjør Sasha robust nok til å møte denne formidable testen.
Sashas identitet formes i samspill med familien og vennene, mens lærere og særlig leger fremstilles ofte som lite behjelpelige, noen ganger fiendtlige. Det som hever serien over de aller fleste tenåringsdramaer, er at foreldrene, tross sine feilsteg, er empatisk skildret. De begår svært menneskelige feil – feil de vokser på.
Ny skuespillergenerasjon
Selv om heller ikke denne serien unngår mobiltelefonens tyranni, har den noe tidløst ved seg. Klærne er som hentet fra amerikanske tenåringsdramaer fra 1980-tallet. Vi vet aldri helt om det er fortid eller nåtid. Homofili synes uproblematisk på småstedet, selv om andre fordommer lever i beste velgående.
Serien vil bli sammenlignet med «Skam» nettopp fordi den gjennom det korte episodeformatet introduserer typer som tidligere er blitt marginalisert i serier for tenåringer. Så langt har ikke det faktum at hovedrollen spilles av en ikke-intersexperson, skapt debatt.
Metzger er blitt akseptert av intersexmiljøet i Frankrike. Det er lett å forstå hvorfor. Hun har en androgyn og fleksibel karisma som virker troverdig. Metzger er allerede en etablert profil.
Rundt seg har hun en ny generasjon ukjente talenter som vi garantert vil få høre mer fra. Særlig Benchetrit i rollen som søsteren er et funn. Hun utfyller og utfordrer Metzgers mystiske og mer tilbakeholdne spillestil med en pågåenhet og ømhet som er helt avgjørende for serien.
