«The Seed» spirer og gror til en severdig krim

En av snakkisene i seriebransjen er hvordan klimaendringer og miljøkatastrofer skal bli en viktigere driver for handling.

Ikke for å vise frem postapokalypsen som i «Silo» og «Extrapolation», men hvordan sy det inn i samtidshandling.

Det mest vellykkede eksempelet er morsomme «Unstable». Rob Lowe spiller en glup og sprø forsker – unstable genius – som skal gjøre karbonfangst til milliardindustri. I januar kommer fjerde sesong av «True Detective». Den begynner på en forskningsstasjon i Alaska som overvåker klimaendringer.

Norsk-tyske «The Seed» gjør et godt forsøk når den bruker frøhvelvet på Svalbard som utgangspunkt. Frøhvelvet er en bank for all verdens frø, slik at vi kan bake brød og gro appelsintrær også etter vi har ødelagt kloden. Praktisk for menneskeheten. Potensielt lukrativ for selskaper. Høyaktuelt som krimplott.

Den tyske miljøaktivisten Victor Vegener forsvinner etter han har sneket seg inn i frøhvelvet. Hva gjorde han der? Hvor er Victor blitt av? Onkelen Max er tysk politi. Han drar til Arktis for å lete. Max slår seg sammen med norske Thea. Hun er også politi.

De kommer på sporet av en internasjonal konspirasjon. Et selskap drømmer om å skaffe seg monopol på fremtidenes brødboks gjennom å utvikle et superfrø som skal utrydde matmangel. De trenger godkjenning i EU. Frøhvelvet er en brikke i spillet.

«The Seed» har åpenbare kvaliteter. Motsetningene mellom politisk spill i Brussel og værbitt hverdag på Svalbard er seriens superfrø. Det gir en variert og drivende handling. Forholdet mellom Thea og Max utvikles fint, selv om det ikke byr på de største overraskelsene.

Det gjør derimot handlingen. Tross oppskriftsmessig fremdrift bys det på et par sjokkerende overraskelser. «The Seed» tar ofte de moralsk riktige valgene, men den er ingen feel-good krim. Slemme folk straffes. Snille mennesker får serieskaperens slikkepinne.

Ingrid Bolsø Berdal er seriens sentrum. Hennes dynamiske spill gjør Thea til en sympatisk og interessant person. Dette til tross for at rollefiguren hennes er hentet rett ut av bruksanvisningen til det bestselgende nordisk noir-byggesettet.

Thea sliter med ekskjæresten Lennart, en fyllik som jobber på frølageret. En felles sorgopplevelse knytter dem sammen på en måte som minner veldig om Alison og Cole i The Affair.

Kontoret hennes er fylt opp av flate figurer som gjør Thea-karakteren mer tredimensjonal. Det er lite ved dialogen hennes som tilsier at Thea skal løfte serien, men Bolsø Berdal gjør forutsigbare minimonologer viktige.

De tyske skuespillerne sliter mer. Serien er skrevet av Christian Jeltsch, i samarbeid med norske Axel Hellstenius. Jeltsch har blant annet skrevet for «Tatort», Tysklands største krimserie, som nylig rundet 1000 episoder.

Det tyske krimdramaet er overtydelig og mer dramatisk enn hva vi er vant til fra egne og internasjonale serier. Dette gir seg utslag i de tyske karakterene i «The Seed». Spesielt blir Victors følelser mer sprellende komisk enn godt er for troverdigheten.

Tyskerne skrur enten volumet til maks, eller gjør seg så myke at du får lyst å klappe dem som små kattunger. Dette kunne gitt «The Seed» et heftig kulturkræsj mellom tysk krasshet og norsk tilbakeholdenhet. Dessverre blir det bare teatralsk og fremmedgjørende.

«The Seed» er likevel interessant å følge. Handlingsmessig er den godt skrudd sammen. Tanken om frølageret som krimscene er interessant. Svalbard som setting dyrkes storslagent, uten at det er en klisjé. Serien klarer å lande plottet noenlunde, selv om avslutningen er tydelig som et puslespill med fire kjempestore biter.

«The Seed» unngår også sykdommen samarbeidsserier sjelden er vaksinert mot. Serien blir ikke kvalt av incentivordninger og tvungne innspillingssteder. Her få det internasjonale plottet puste og leve.

Når fødselshjelperen er av nivået til Ingrid Bolsø Berdal får krimfrøet spire og gro til å bli en solid plante som kan høstes. Selv om den ikke fullstendig demper vår seriehunger, holder den oss mette inntil «True Detective» kommer tilbake på nyåret.