Det nærmer seg 20 år siden jeg leste en murstein av tyskeren Frank Schätzinger og tenkte: «Dette må bli film.» Boken var «The Swarm».
Sjangeren var økothriller. Handlingen var spredt over hele kloden. Trusselen var sjøliv som samlet seg i svermer, og angrep menneskeheten.
Blåskjellangrep! Hissig hær av krabber! Hvaler som angriper turister!
Det tok sin tid, men nå er endelig filmatiseringen her. Den er ikke like slående og storslagen som romanen fra 2004, men «The Swarm» er verdt en anbefaling.
Hummerne kommer!
Handlingen er like enkel som den er vill.
Den tyske havforskeren Charlie er plassert på en utpost i Skottland som straff for obsternasig oppførsel mot sjefen. Der oppdager hun et rart materiale som flyter opp fra havbunnen.
I Canada dukker ikke hvalene opp for sesongen. Det truer turistnæringen. Helt til alle kommer samtidig og angriper de samme turistene. I Frankrike blir hummerkokker infisert av et dødelig virus. I Venezia kommer millioner av unaturlig store maneter inn i kanalene.
Noe er hakkende galt på havbunnen.
Krista Kosonen og Alexander Karim er to av forskerne som skal redde planeten i «The Swarm». Foto: Viaplay
Kostnader kuttes over hele linjen
Sakte og sikkert går det opp for vitenskapsfolk at noe helt spesielt skjer. Er det miljøkatastrofe, eller snakker vi om en ny form for intelligens som kommer fra havdypet? Olje- og transportbransjen er i villrede. De ser formelig pengene renne ut av hendene deres.
Et villnis av europeiske institusjoner har finansiert «The Swarm». Det merkes. Alle land skal få sine lokasjoner og skuespillere. Manusforfattere og regissører jobber i kollektiv.
Kostnader er kuttet over hele linjen, så spesialeffektene er billige og ser nesten animerte ut. Dialogen er ofte også flat og forhastet, som når en mor i vannet roper «hvor er datteren min?», der alle mødre ville ropt sitt barns navn. Serien har ikke engang tatt seg tid til å gi et navn til et druknende barn.
Et sted ser man en båt som snur 180 grader, og oppdager kjapt at det faktisk er filmen som kjøres baklengs!
En spekkhuggere strander Foto: Viaplay
Har et trumfkort i ermet
Alt dette er ankepunkter mot «The Swarm», som på forbløffende vis likevel holder hodet over det truende vannet.
Serien gjør nemlig én ting riktig. Den mister aldri hovedpremien av øyet, katastrofen som sakte siver opp fra havbunnen. Mens havforskerne snakker litt rart, gjør praten og oppdagelsene deres alltid serien spennende.
«The Swarm» går ikke dypt inn i karakterene, den utvikler ikke figurer mer enn det trengs for at de kan gjøre jobben de er satt til. Slik blir «The Swarm» overraskende spennende fra start til slutt.
Idealister får det vanskelige oppdraget med å redde jordkloden. Foto: Viaplay
Det hjelper på at klimatrusselen gjør materialet enda mer intenst enn da romanen kom i 2004, og at vi har en global pandemi i bakspeilet. «The Swarm» får dermed et trumfkort i kampen om seerens gunst. Den har en handling som føles som science fiction, men samtidig nervepirrende ekte.
Om du er blant klagerne som hoppet av «Succession» fordi du synes det var for få varme, snille mennesker der, er «The Swarm» definitivt titting for deg. Her er det ikke mulig å gå rundt et hjørne uten å treffe fine folk som bare vil redde planeten vår.
Av og til er det akkurat det man trenger for å kunne slappe av i sofaen med verdens undergang.
