Halle Bailey er nydelig som den lille havfruen

«Den lille havfruen» er soleklart blant de bedre av Disneys nyinnspillinger. Den er langt fra horribel, men heller ikke perfekt.

En ting jeg lurer på er om dagens unge skuespillere så vant til å spille mot ikke-eksisterende CGI-effekter og grønne skjermer? Har de helt glemt hvordan det er å spille mot andre mennesker?

I 1989 lagde Disney den nydelige tegnefilmen løst inspirert av H.C. Andersens kjente eventyr om havfruen som ønsker å bli menneske. Eventyret ender tragisk, men Disneys versjon byr på glansbildeversjonen med vakker musikk av Alan Menken.

Handlingsmessig er 2023-versjonen nesten en tro kopi av filmen fra 1998. Havfruen Ariel spilles av Halle Bailey. Ikke overraskende ble det stor ståhei, og det ble ytret mange negative ord om skuespillerens mørke hudfarge.

Mørk hudfarge er ikke filmens problem. Mangelen på gnistrende kjemi mellom Bailey og Jonah Hauer-King i rollen som prins Eric er derimot en utfordring. Filmen reddes av vakker sang.

Les også: Når nerdefenomener blir allemannseie, betyr det økt mangfold. Det må vi tåle.

I bunnen av Ariels nysgjerrighet på livet over vann ligger jo hennes hodestups forelskelse i mannen hun redder fra en våt grav. En forelskelse hun er villig til å ofre absolutt alt for – inkludert stemmeprakten.

Skal historien bli troverdig, må vi tro på denne altoppslukende følelsen. Dessverre uteblir den store lidenskapen mellom havfruen og prinsen. Forholdet berges av de begge to er ordentlige nysgjerrige på både verden og hverandre.

I et feministisk lys er heller ikke Ariels vilje til å ofre alt for en mann det mest positive. Det er egentlig litt rart at regissør Rob Marshall ikke har gjort figuren litt mer selvstendig i 2023-versjonen.

Heldigvis er ikke alt tapt. Filmen har mange elementer som redder den fra å bli en blek affære.

Til tross av manglende kjemi, er likevel Halle Bailey filmens fremste kort. Hun spiller Ariel med en uskyldsren sjarm. Det viktigste er likevel at hun har en utrolig flott stemme. Når hun synger «Part of Your World», er det lett å tro at stemmen hennes kan lokke menn inn i fristelsen. Det er så vakkert at det nesten er gåsehudfremkallende.

Melissa McCarthy i rollen som havheksen Ursula leverer også en festlig versjon av «Poor Unfortunate Souls». McCarthy er herlig ondskapsfull. Hun overspiller akkurat passe, slik at filmen får en liten dose sårt tiltrengt humor.

Daveed Diggs som Sebastian, Awkwafinas Svimse og Jacob Tremblay som Fomle gjør alle hederlige innsatser. Dessverre får de lite hjelp fra animasjonen. Figurene fremstår ikke levende nok og har dårlig mimikk.

Historisk er det visse ting som er notorisk vanskelig å animere på en god måte. Det ene er gress, og det andre er vann.

Vi har nettopp sett hvor elegant og imponerende det kan gjøres i «Avatar: The Way of Water». Dessverre er ikke animasjonselementene på samme nivå i Disneys film. Selv om sjøplanter og fiskene er fargerike og betagende vakre, mangler de dybden som gir sekvensene varme og liv.

Det er også altfor mange av dem. Filmen varer i 2 timer og 15 minutter. Det er 30 minutter for lenge. Ariel svømmer og svømmer blant skjønne korallrev, men det tværes ut og går på bekostning av historiens fremdrift.

Selv om ikke filmen er i nærheten av å matche originalens magi, er den ikke uten sjarm. Det er spesielt Halle Bailey og Melissa McCarthy som løfter filmen adskillige hakk.

Jeg tviler heller ikke på at Jonah Hauer-King kommer til å smelte ungpikehjerter. Det er også sympatisk at de har gjort Eric til en smart fyr, som tyr til vitenskapen i sin søken etter svar.

Likevel kan jeg ikke la være å undre meg over hvorfor Disney må lage kopier av sine egne filmer. Når de først gjør det, er ikke «Den lille havfruen» det verste eksempelet. Den har et lite snev av glamour, og Halle Bailey er fortryllende.