Voldsom nedtur for tidsreisedramaet

Den første sesongen av «Beforeigners» er noe av det artigste som har truffet strømmetjenestene.

Historien om fremvandrere fra gamle dager til nå var original i sin grunnidé. Utførelsen var leken. Bruken av nye Oslo som fremtidskulisse fremsto smart.

Kulturkræsjet mellom tidsreisende og samtiden ble morsomt og tankevekkende. Krimplottet hang til og med på greip!

Nicolai Cleve Broch og Krista Kosonen var dynamiske som det rareste politiparet skandinavisk krim har hostet opp.

Det måtte altså bli sesong 2. Serieskaperne gjør de samme tingene som gjorde sesong 1 til suksess. Det fungerer ikke på langt nær like bra.

Hvorfor skal vi komme tilbake til, men først en kjapp presentasjon. Etterforsker Lars Haaland (Cleve Broch) er rusfri, men får kun være konsulent for politiet. Alfhildr Enginnsdóttir får dermed ansvaret for etterforskningen når en kvinne blir funnet drept. Drapet vekker oppsikt. Det er ekstremt voldelig. Blant annet er offeret lemlestet nedentil.

Konsulent Lars mistenker at drapsmannen kan være en tidsreisende Jack the Ripper. Scotland Yard involveres. Samtidig holder Olav Haraldsson hoff på Youtube. Han samler følgere til sin kamp for å bli anerkjent som Norges konge. En av hans tidsreisende venner, en heit vikingværmann spilt av Hermann Flesvig, hooker med Lars’ datter. Når selveste Odin dukker opp i sidesynet til Lars, er scenen satt. Sesongen kan utfolde seg.

Kulturkonfliktene mellom krenkede tidsreisende og ufølsomme samtidsfolk dyrkes videre. De utgjør seriens humoristiske DNA. Derfor blir det fort kjedelig når det føles som vitsene er brukt opp.

Oslo-politiet skal ha seminar om hvordan de jobber mot tidsisme. Det kommer aldri opp mot den fantastiske trigger warning-scenen fra Nasjonalmuseet i første sesong. På et tidspunkt må serien også minne oss på mose-for-bind vitsen fra sesong 1 for å skape litt humring.

Samspillet mellom Agnes Kittelsen og Kyrre Haugen Sydnes som Gregers Nicolai Schweigaard – for øvrig seriens beste navn – er uforløst. Nicolai Cleve Broch tilfører ikke Lars noe vi ikke visste om ham i første sesong. Resten av politiet blir endimensjonale sjablonger rundt et plott som sjelden oppfyller sitt tidsreisende potensial.

Ofte undrer jeg på valgene som er tatt for fremdriften. Hvorfor i alle dager sendes Lars og Alfhildr til London i en halv episode? Alt seeren får igjen av det er generiske bilder av toetasjes busser og et pensjonert pariserhjul.

«Beforeigners» fremstilling av Scotland Yard er flatere enn jorden i en konspivideo. Det ikoniske politihuset fortjener langt bedre. London-turen imploderer til slutt med en sketsj om at Alfhildr synes det er gøy med gratis mat på frokostbuffet. Dette er ikke den fontenen av overskudd sesong 1 ga oss.

Tilbake i Oslo får vi en skurk som hverken er skummel eller tiltrekkende, bare lurvete og – det må dessverre sies – litt kjedelig. Paul Kaye er kjent for sin løpende birolle som Thoros i «Game of Thrones». I «Beforeigners» ser han ut som nettopp det, en kar fra «Game of Thrones» som har forvillet seg til den norske hovedstaden.

Mest skuffende er det dog at Olav Tryggvason er så slapp. Den mest ikoniske kongen av dem alle, hvis kallenavn var «Norges evige konge», blir en tam birolle. De sterkeste linjene han får er de som farer opp nesen hans da han forelsker seg i kokain. På et tidspunkt blir Tobias Santelmanns tamme Olav satt på sidelinjen av sin egen advokat, spilt av bandmedlem nummer tre fra «Get Ready To Be Boyzvoiced». Slik skal det ikke være.

Er det noe positivt med denne andre sesongen av «Beforeigners»? Ja. Krista Kosonen er herlig brautende som Alfhildr. Enkelte av Bjørvika-scenene gjør god nytte av hovedstadens keitete forsøk på å lage Venezia. Pål Sverre Hagen er iskald og troverdig som konservativ neoludittisk terrorist.

Problematiseringen av reising frem og tilbake i tid pirrer nysgjerrigheten som ikke har lagt seg etter det tyske mesterverket «Dark». Mordplottet med sin groteske skildringer av delfiners kjønnsorgan, er vilt nok til å skape både kvalme og engasjement.

Det er likevel ikke til å komme unna at denne andre sesongen av «Beforeigners» blir en voldsom nedtur. Det føles som en bortkastet sjanse til å etablere en nordisk thriller som kan rulle gjennom sesonger, tidsreiser, mord og humor.

Hva foregår egentlig i den tyske landsbyen Winden? Mennesker forsvinner. De dukker opp igjen. Det reises i tid. Universet truer med å implodere. Den dystre, men håpefulle tonen i serien gjør «Dark» perfekt for filosofering. Samtidig kan series sees som en ren kabal, hvor spenningen kun dreier seg om kortene går opp.

De tre sesongene fungerer på mange plan. Når en mystisk morder dukker opp i tre utgaver av seg selv samtidig, sørger «Dark» også for skjermens skumleste morder(e) siden Javier Bardem kvelte i «No Country For Old Men».

Hva har vi med å gjøre i mystiske «Legion»? Er det moderne «Twin Peaks»-eventyr? Den forvirrede seriesøsteren til drømmedykkerne i «Inception»? «Gjøkeredet» sett fra innsiden av hodet til Jack Nicholson? Det er jommen ikke lett å forklare denne buketten av fantastiske påfunn.

«Legion» er opprinnelseshistorien om X-Men-sjef Professor Xaviers schizofrene sønn. Dan Stevens er sterk i hovedrollen. Rundt seg har han det lekreste filmsettet på denne siden av «The Grand Budapest Hotel». Resultatet er en overveldende serie du neppe forstår fullt ut før på tredje gangs titting. Minst.