Nordisk noir møter hardkokt skotsk krim i «Dept Q»

Det hele åpner med et pang. Inne i en trang leilighet ser vi kornete bilder fra politiets kroppskamera. En mann sitter død i en stol. Vi hører politiet fleipe, så BANG!

«Dept Q» starter med en død og to hardt sårede politifolk. En av dem er kriminalinspektør Carl Morck. Han kommer fra hendelsen uten varige fysiske mén. Hans partner er ikke like heldig.

Du synes kanskje Dept Q lyder kjent, og det stemmer. Serien er en skotsk versjon av den danske krimforfatteren Jussi Adler-Olsens populære bøker om avdeling Q.

Skottland har en rekke svært gode krimforfattere. Ian Rankin, Val McDermid, Denise Mina og Stuart MacBride er navn som dukker opp uten at jeg engang trenger å google.

Hvorfor har de importert en danske?

Jussi Adler-Olsen er blant Danmarks bestselgende forfattere. «Kvinnen i buret» (2007), som den skotske serien baserer seg på, er også filmatisert tidligere.

Adler-Olsen føyer seg inn i nordisk noir-tradisjonen med ganske groteske og spenstige gåter. Bøkene hans er stramt fortalte historier om menneskelig ondskap. Det er et universelt tema som passer like godt i København som i Edinburgh.

Seriens dramatiske åpning legges listen høyt for at «Dept Q» skal være hardkokt krim. Etter starten senkes tempoet. Serien er like mye karakterdrama som solid krim.

Balansen mellom det private og selve gåten er god, og begge deler engasjerer. Vi kommer bak fasaden til den tidvis hardtslående og ganske sarkastiske Carl Morck.

I Matthew Goodes tolkning blir Morck et spennende bekjentskap. Goode, som mange kjenner som Henry Talbot i «Downton Abbey», evner å gjøre ham til noe mer enn bare nok en politimann med et sinnemestringsproblem. Goode gir ham menneskelighet. Hans tolkning løfter «Dept Q» fra å bli nok en gal-morder-historie til en mangesidig skildring av en mann som prøver å gå videre etter å ha overlevd noe som kan gi enhver mareritt for livet.

Morck har mye å stri med. En ekskone, en sint stesønn, en sær leieboer – og i tillegg får han en ny jobb. Sjefen Moira, herlig spilt av Kate Dickie, vil ha ham bort. Hun setter ham til å løse gamle saker som støver ned i arkivet. Med på lasset følger den sylskarpe syriske flyktningen Akram Salim (Alexej Manvelov) og politibetjenten Rose (Leah Byrne). Alle sliter med vonde minner fra fortiden.

De tre har god kjemi. Det gir serien en sårt tiltrengt letthet i alt det mørke. Det samme gjør samtalene Morck er tvunget til å ha med psykologen Dr. Rachel Irving (Kelly Macdonald).

På overflaten er mye av handlingen fra Adler-Olsens roman beholdt. Den umake gjengen tar fatt på en ny sak: Hva skjedde egentlig den dagen advokaten Merritt Lingard (Chloe Pirrie) forsvant sporløst? Serieskaper Scott Frank («Out of Sight», «Logan») har imidlertid gjort flere tilpasninger for å fylle ut seriens ni episoder.

Noen av disse endringene kan oppleves som unødvendig fyll, mens andre tilfører serien både dybde og driv. Spesielt fungerer utdypingen av Merritts liv før forsvinningen godt. Det gir oss en sterkere tilknytning til henne, selv om hun ikke alltid fremstår som lett å like. Andre innslag – som korrupsjon og bånd til organisert kriminalitet – treffer ikke like presist. Det bidrar til å svekke seriens spenningskurve.

Møtet mellom nordisk noir og hardbarket skotsk politikrim gir dermed en serie med enkelte ujevnheter. «Dept Q» hadde hatt godt av en strammere fortellerform. Like fullt er dette en stemningsfull og godt spilt serie, med innslag av både spenning og rørende øyeblikk.