Sveits går, som Norge, for å ha et velsmurt sosialt system og de beste offentlige sykehusene i verden. Men det hjelper lite om man presser systemet til bristepunktet. Det synes å være konklusjonen på dette velspilte dramaet fra et moderne sveitsisk sykehus.
Der møter vi sykepleieren Flora (Leonie Benesch), som vi følger gjennom en hel kveldsvakt. Vi viker ikke fra hennes side ett eneste sekund i denne filmen. Det er dens begrensning, men først og fremst en styrke.
Vi blir med Flora på rundene hennes på kirurgisk avdeling, som denne kvelden rammes av akutt underbemanning. Flora og hennes kollega får ingen vikar og må støtte seg på en student som har praksis. De må hive seg rundt i et kontinuerlig løp for å rekke over alle pasientene.
Med effektiv presisjon viser filmskaper Petra Volpe hvordan kveldsvakten utvikler seg til et mareritt for Flora da hun havner på etterskudd. Dette kappløpet er noen ganger like nervepirrende som en thriller.
Livsviktige medisiner må gis hver enkelt av de tjuetalls pasientene. Noen reagerer allergisk på medisinene, andre er ikke helt tilregnelige. Flora befinner seg i en nerveslitende runddans mellom pasientenes behov og den mangelfulle beredskapen. Vi frykter det verste, men håper på det beste.
En sykepleiers koreografi
Det mest imponerende ved filmen er det sømløse samspillet mellom hovedrollen og omgivelsene. Her er det, så vidt jeg kan se, lite av de dikteriske snarveiene og klisjeene vi kjenner fra TV-serienes sykehusdramaturgi. Jeg var nylig innlagt på en tilsvarende avdeling her i Norge. Det som slår meg, er hvor troverdig og gjenkjennelig miljøskildringen er.
Vi vet ingenting om sykepleiernes privatliv. Det er det ikke plass til. Men vi kan lese mye ut av alle de små og store valgene Flora gjør. Vi ser hvordan det går inn på henne at pasienter med store smerter ikke får god nok oppfølging.
Vi merker hvordan hun anstrenger seg for å legge egen stolthet til side når enkelte pasienter går over streken. Hun forhandler hele tiden med omgivelsene, vel vitende om at hun har lite å gå på.
Derfor er det også befriende når hun til slutt letter på trykket. Det skjer i filmens eneste genuint komiske øyeblikk, som fort bare kunne blitt en gimmick om det ikke bærer på en avsløring av betydning.
Blant de tjuetalls pasientene Flora våker over, finner vi alle slags mennesker. Noen er selvsagt mer krevende enn andre. Men selv verdens verste pasient viser seg å gjøre seg fortjent til hennes empati og hjelp.
Fysisk krevende rolle
Filmen er et forbilledlig eksempel på hvordan selv det minste handlingsrom kan romme drama av stort format. Dette handler om liv og død.
Benesch i hovedrollen er en uhyre effektiv fysisk skuespiller. Hun har et tappert og profesjonelt «pokeransikt» som holder masken i det lengste. I stedet er kroppsspråket og blikket mest fortellende. Hun slites ned fysisk og psykisk av å hele tiden måtte gå på akkord med egen yrkesetikk og moral.
En av få øyeblikk der Flora får tid til pasientene. Foto: Arthaus
Ingen enkeltpersoner kan klandres for miseren, hverken blant sykehusledelsen, legene eller pasientene. Systemet svikter. Filmskaper Petra Volpa er likevel ingen streng realist, slik for eksempel brødrene Dardenne er det når de skildrer systemsvikt i det offentlige.
Den sveitsiske tittelen er ganske bombastisk «Heldin» – som betyr «heltinne». Den norske tittelen «Kveldsvakt» er mer usentimentalt og etter min smak. Det får være opp til oss å avgjøre om hun er en heltinne. Nettopp fordi Flora så lenge holder følelsene under kontroll, og filmen nekter oss sentimentale følelser, opplevde jeg avslutningen som for ettergivende.
For meg ble den trøstende musikken for mye av det søte og forsonende. For andre er det kanskje et etterlengtet pusterom etter den klaustrofobiske ferden til nattens ende på sykehuset i Zürich.
