«Før mørket»: Nyansert om hvite frelsere

Filmer om vestlige helter som forsøker å utgjøre en forskjell blant Afrikas nødstilte, står ikke lenger høyt i kurs. Selv ikke Oscarakademiet er like svakt for denne varianten av hvit frelser-komplekset som tidligere. På Europas ledende dokumentarfilm-festival IDFA har man nå en uttalt politikk om ikke å programmere slike filmer.

I denne nye norske filmen om en hvit kvinnelig hjelpearbeider på oppdrag i Den sentralafrikanske republikk adresseres problematikken tidlig. En av de norske legene, spilt av Mattis Herman Nyquist, blir fornærmet når en lokal hjelpearbeider spøkefullt kaller ham en hvit frelser.

Lederen for feltsykehuset, spilt av Kristine Kujath Thorp, mener det må være fordi han er så entusiastisk. Hun er også spøkefull. Denne scenen er sikkert ikke nok til å overbevise de mest skeptiske. Men den gjenspeiler at dette ikke er noen sentimental Hollywood-film om hjelpearbeid.

Hovedrollen er riktignok en velmenende norsk, kvinnelig hjelpearbeider, Linn (Kujath Thorp). Rollen er basert på noen av opplevelsene til tidligere hjelpearbeider Lindis Hurum. Men den egentlige hovedrollen tilhører det dynamiske teamet av internasjonale og lokale hjelpearbeidere, spilt av et knippe førsteklasses skuespillere.

Linn leder Leger Uten Grensers provisoriske feltsykehus i Bangui. Det er julaften 2013. Utenfor leiren herjer en borgerkrig mellom kristen og muslimsk milits som presser seg på. Alle andre hjelpeorganisasjoner skyr konflikten. Linn og hennes team holder stand i leiren som er under kontroll av kristen milits.

Hun har et anstrengt forhold til denne militsen, men er også avhengig av den. Dette forholdet settes på prøve da en muslimsk mann søker tilflukt i leiren. Han er på rømmen fra den kristne militsen. Bør de utlevere mannen for å unngå at feltsykehuset risikerer å bli nedstengt?

Utenfor barrierene som omslutter sykehuset, samler rasende gjenger seg som har hørt rykter om rømlingen. Lederen for den kristne militsen ber Linn om å utlevere mannen innen det hele kommer ut av kontroll. Vi følger Linn og feltsykehuset gjennom 15 timer der dette dilemmaet bare er ett av mange i en daglig kamp på liv og død. Med en konstant strøm av sårede og døende mennesker til sykehuset er det nesten umulig å tenke klart – aller minst på sin egen sikkerhet.

Dette er et drama satt på den ytterste spiss der sykehuset forvandler seg til en effektiv trykkoker. Regissør Eirik Svensson behersker denne fortettede fortellerkunsten til fulle. Han er godt hjulpet av forfatterduoen Gudmestad og Rosenløw Eeg.

Det som likevel hever kvaliteten over standard thriller-nivå, er nyansene i skuespillernes tolkninger. Til tross for den klaustrofobiske settingen makter de å gi oss langt mer enn bare sin funksjon som hjelpearbeidere. Kujath Thorp har aldri vært bedre. Hun ligner ikke den adrenalindrevne typen hjelpearbeider vi ofte har sett i slike filmer. Hun er litt mer egalitært innstilt og drevet av rettferdig harme – tør vi si norsk?

Denne filmen tilhører som nevnt det begavede ensemblet hun er en del av. Bibi Tanga er ikke bare filmens sentralafrikanske alibi. Han rammer inn filmens humanisme fra start til slutt. Det er avgjørende for filmens troverdighet. Det er også det rike galleriet av biroller med virkningsfulle afrikanske skuespillerprestasjoner og ansikter.

Kanskje ville dramaet vært mer interessant og realistisk med en dystrere slutt. Men det forteller kanskje mest om anmelderens pessimisme akkurat nå. Kanskje trenger vi denne filmen og troen på hjelpearbeid. Bare det faktum at USA nå avvikler sin nødhjelp, vil få katastrofale følger for mange mennesker.

Les Aftenpostens intervju med Lindis Hurum: En kjæreste på Gaza har fått Lindis Hurum til å forstå hva hun har utsatt familien for