Marlon James er blitt kalt en av de beste romanforfatterne i dette århundret. Han slo gjennom for ti år siden med «A Brief History of Seven Killings», lagt til hans hjemland Jamaica og et drapsforsøk på Bob Marley. Når han debuterer som serieskaper, er forventningene skyhøye.
Hva får vi?
Like saftige elementer som i gjennombruddsromanen. Mord. Kidnapping. Traumer. Familiefeider. Rike gangstere. Fattige ofre. «Get Millie Black» borer en dyp emosjonell brønn for å hente opp et nytt drama.
Getto og rikdom
Den engelske politietterforskeren Millie Black drar tilbake til Jamaica etter at moren dør. Millie har funnet ut at lillebroren hun trodde var død, lever på den karibiske øya hun forlot som 12-åring. Bror og søster har et komplisert forhold.
Broren har transformert til Hibiscus og bor i gettoen med andre prostituerte. Hibiscus er ikke interessert i å oppholde seg i huset de vokste opp. Huset hvor moren mishandlet ham som barn.
Millie Black prøver å nærme seg Hibiscus. Samtidig jobber hun som politi i knallharde Kingston Town. Det leder henne på sporet av en forsvunnet tenåringsjente og etter hvert en ung gutt. Jakten fører henne rett inn i Jamaicas rikeste familier.
En detektiv må treffe folk
«Get Millie Black» forsøker mye. Den klarer – litt overraskende – best å være en klassisk krim. Millie må manøvrere utfordringer når hun leter etter de forsvunne barna. I disse strekkene er serien fengende. «Get Millie Black» er god når den holder seg til det klassiske Harry Bosch-mantraet: «Get off your ass and knock on doors».
En detektiv må være i felten. Hen må ta de kjipe samtalene med harde folk som ikke tør å snakke. Hen må lokke detaljer ut av redde folk som ikke tør å prate. Millie mestrer alle disse egenskapene. Det trengs blant Jamaicas fargesprakende og brokete befolkning. Det betyr transpersoner, gangstere, homofile, skolelærere, strippere, husmødre og alt imellom. Gjennom disse møtene får vi også et innblikk i Jamaicas verste problemer.
Vis, ikke fortell
Serien bremser når den samtidig vil fortelle oss hvor sår, dyp og trist den er. «Av og til er det levende som hjemsøker oss», sies det dystert i åpningen. Videre snakkes det om at alle på Jamaica er «hjemsøkt av historien».
Tamara Lawrance og Gershwyn Eustache Junior er partnerne Curtis og Millie. De graver dypt i Jamaicas mørkeste kriminalitet. Foto: Max
Fortellerstemmene er besatt av å sikre at vi føler det riktige. Marlon James tar med seg den lidende, eksplisitte pennen inn i TV-serien, men burde lagt noen av reglene fra romanens verden igjen på skriverommet.
TV som medium går mot stadig mer høylytt forklaring. Det er delvis vår egen feil siden vi sniktitter på iPad eller bretter klær mens TV-en kjemper om oppmerksomheten. Marlon James overdriver likevel responsen når det alltid forklares med utestemme hva karakterene til enhver tid gjør. Det virker som handlinger ikke teller før de er skrevet eller sagt. Dermed forspiller han seriemediets store fordel. Man kan si mye gjennom å vise det.
Frisk kulisse
Det hjelper at Tamara Lawrence er knallgod som Millie Black. Hun balanserer hard politikvinne, stresset søster og oppgitt menneske med intensitet. Karakteren er basert på Marlon James' egen mor, som var politi på Jamaica. Her treffer han og Lawrence blink sammen.
«Get Millie Back» viser deg Jamaicas mørke side. Foto: Max
Jamaica er også et nydelig sted for krim. Det oppleves friskt med en ny setting for et klassisk hvem-gjorde-det-mysterium. Serien minner tidvis litt om «Death in Paradise», som også sender engelsk politi til karibiske strøk. Forutsetningene er dog mye mørkere i James' historie.
Serien kunne likevel ha plukket opp noen triks fra «Death in Paradise», som går fullt inn i detektivsjangeren. «Get Millie Black» vil understreke gode poenger om vold, kolonialisme og nedarvet desperasjon. Den burde gjøre det uten å skrive det på en plakat med store bokstaver.
