Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Proud Mary er blitt så populært

Det er merkelig, men klokken 22 en fredagskveld er Karl Johan nesten øde. De eneste som streifer forbi oss er en blanding av forvirrede turister og lokale raringer.

«Er det der et senter», spør en nordlending, mens hun stirrer på inngangsdøren til Steen og Strøm. Hva slags storby er det vi har kommet til? Er dette virkelig en av byens hovedårer?

Men så, så snart man får øye på Stortinget, hører vi en dundrende bass i bakgrunnen. Hvor kommer den fra?

Den kommer fra Proud Mary, det nye danske konseptet som ligger skvist mellom Stortinget og Frimurerlosjen. Stedet åpnet i november.

Det har eksplodert fra dag én, opplyser eierne. Og slik har det fortsatt. For allerede klokken 22 en aprilkveld er stedet fylt til randen. Bordene foran scenen der bandet spiller, er fullbooket alle lørdagene i mai.

Svaret hadde vi vel fått allerede før vi kom. En kamerat kalte Proud Mary for «det minste felles multiplum». Det første som møter deg, er et maleri av Erling Braut Haaland. Deretter kommer en vegg med bilder av musikere: Nirvana, Elvis, Queen, A-ha og Aqua. Det er trygt, det er felles, det er nostalgisk.

Det er for eksempel ikke så mye hiphop å se på Proud Marys lille Hall of Fame. Så er heller ikke dette segmentet like relevant for stedet: Dette fremstår mer som et grendehus for verdens minste storby. Det er Oslos landsbyscene.

Proud Mary kaller seg riktignok en «pub», men det eneste som minner om en pub her, er at bartenderne går i kilt og at de har et «rolig» rom som de har kalt «Frognerparken».

Utestedet består ellers av en svær balkong, et mindre uteområde, en stor hovedsal, ærverdige trapper og garderobe. Et støyete barrom og altså det mindre og roligere rommet – som ironisk nok er alt annet enn flott og luftig som Frognerparken. Dette er et heller et tett promperom for de som ønsker å ta en pause fra dansen.

Stedet er skamløst allment, men de treffer bra med et presist og effektivt konsept.

Sjansen er nok stor for at det eneste du har hørt om Proud Mary, er at man «danser på bordet». Det er en gimmick de deler med flere steder i Oslo, som Heidis og Old Irish.

Men her er det mer sant enn på andre steder.

At folk begynner å klatre opp på bordene, var en gang i tiden et tegn på at en fest går av hengslene. Det handlet om frihetsfølelsen i det å bryte grenser.

Dette vet arkitektene bak Proud Mary alt om. Derfor har de gjort det til norm. Den psykologiske effekten av å løfte hendene i været mens man står på et bord, er like effektiv selv om manøveren er planlagt og du nærmest er blitt beordret opp.

Det er kanskje parodisk, men det er også effektivt. Bordplatene én meter over bakken er de facto det nye gulvet. Sånn er det fra omtrent klokken 22 og til det stenger.

Foran oss bestiller tre gutter tre tequila. «Inte bra», kommenterer de, men hva skal de gjøre? De kan ikke noe for det: De suges mot festen. Det samme gjør en påseilet kvinne som har kjøpt Sambuca-shots hun omtaler som «100 prosent».

Klokken er ikke mer enn 23 når den snart 30 år gamle landeplagen «Idyll» av Postgirobygget fremføres av livebandet. Det runger over hele huset. «Don’t Stop Believing» av Journey følger opp. Det er bare to måter å håndtere det på.

På Proud Mary finnes nok både ironikeren og idioten. Her er spekteret stort, hvis man utelukker enhver person med noe alternativt over seg.

Vi møter 30-åringen som kan «Splitter Pine» utenat, men kun fordi han en gang elsket å synge den på Singstar. Vi ser menn og kvinner med ett mål for kvelden: å ligge. Mange ser ut til å løse det siste i god tid før midnatt. Langs inngangspartiet står par og kliner i et kvarter før de skynder seg av gårde.

Vi møter også på afterworken til en rekke konsulentselskaper. En ensom mann i 50-årene med millioner på bok, silkeskjerf og sleik. Karslig kledde bønder i byen. En fyr som gir meg et euforisk kyss på kinnet ved pissoaret mens han synger på «Boom Boom Boom» av Vengaboys.

Neste strofe går som kjent: «I want you in my room».